Åpen klasse

1. pris

Narva, Estland, Mikhail Petrov, leder av kosakkmiljøet i Narva og tidligere etterforsker i den russiske militsen, demonstrerer sin treffsikkerhet på trær i hagen, mens barnebarnet Uljana (3) vimser rundt i hagen. Mikhail tror ikke på kjærestebånd mellom de ulike etniske gruppene i Estland, men har ingen ønsker om en gjenforening med Russland.

Katinka Hustad

student / Politiken

I skyggen av Russland

Sommeren 2014, 23 år etter Sovjets fall. I Baltikum, hvor det i enkelte områder bor 90 prosent russere, skaper krisen i Ukraina bekymring. Eksperter snakker om Putin, NATO, realpolitikk og ekspansjon. Og om Baltikum som et mulig okkupasjonsmål. Er faren reell? Ingen vet. Men i Latvia, Estland og Litauen ser mange, særlig blant de unge, mot vesten. Du ser det i latteren til tenåringene på en bru i Daugavpils, ofte kalt Latvias “farlige hjørne” mot Russland. I det drømmende blikket til gutten som vil bli dataingeniør. I lengselen til en ni år gammel jente med gips, og i det flyktige i blikket til to små Barca-fans på en gjengrodd lekeplass. Men det er noe mer. Noe det er vanskelig å ta på. Noe avmålt og innesluttet, nesten engstelig. Det er som om fremtiden avgjøres nå. Som om de skal et sted, men ikke riktig kommer seg avgårde.

Juryens begrunnelse: Litt humor, litt alvor. En absurd hverdagssituasjon som både får oss til å trekke på smilebåndet og samtidig dvele ved utviklingen i Europa.

2. pris

Tomm W. Christiansen

frilans

Ønskeballong

Det er siste skoledag i Berdychiv i Ukraina. Barna gir hverandre ballonger som de slipper mot himmelen, fulgt av lykkeønsker for fremtiden.

Juryens begrunnelse: Det er noe håpefullt og vakkert ved dette bildet. Og nok en gang så er vi der, midt i en konflikt, og så har dette bildet oppstått – et bilde som enkelt og ømt forteller om unge drømmer.

3. pris

Han var livvakt for en høytstående general. Da de røk uklare ble han sendt direkte i fengsel. Han trekker trøyen over hodet og forteller om fem sammenhengende dager med tortur, om å sitte bundet på hender og føtter, bundet sammen med andre fanger, om gjentatte piskeslag med ryggraden fra et dyr, og om hvordan han sakte merket at han mistet forstanden.

Line Ørnes Søndergaard

student / Politiken

Eritreiske flyktninger

Danske myndigheter konkluderer i en ny rapport at det er trygt å sende Eritreiske flyktninger tilbake til hjemlandet. En rapport som ikke stemmer overens med hverken Amnesty Internationals konklusjoner, eller alle ekspertene som har kritisert rapporten.

På et nedlagt sykehus har en gruppe Eritreere tatt et valg. De vil fortelle om forholdene i landet de har flyktet fra. De må fortelle historien sammen, som en gruppe, da alle er redde for konsekvensene for sine familier som oppholder seg i hjemlandet. Derfor er de anonyme i denne reportasjen.

Juryens begrunnelse: Selv om menneskene er fotografert anonymt og vi kun ser en mage, et ben, et øre, og noen lepper, formidler fotografen en sterk nærhet. Denne nærheten gjør at vi lever oss inn i historiene til hver enkelt skjebne og forsøker å forstå. Fortellingen er personlig og utradisjonelt fortalt.

Hun flykter fra landet alene. Gravid i syvende måned ankommer hun Hovedbanegården i København. Hennes mann har også flyktet fra Eritrea, men kommer aldri med videre fra Sudan. Hun velger å dra til Danmark, fordi hun har hørt at danskene er opptatt av menneskerettigheter. De  må vite hva som foregår i Eritrea, tenker hun. Nesten samtidig med hennes ankomst har Udlændingestyrelsen konkludert med at det vil være sikkert for henne å vende hjem.

Han satt to år i fengsel, anklaget for å hjulpet andre å flykte fra landet. Han klarte etterhvert å unnslippe og flykte selv, men det er mange år siden nå. Han har vært på flukt lenge før han kom hit. Til Danmark. Hvor det var ro. Så får han høre om Udlændingestyrelsens rapport og nattesøvnen uteblir igjen.

Hennes søsken flykter landet. Men å forlate Eritrea er i seg selv en ulovlig handling. En handling man skal bøte for om man blir sendt tilbake, forteller Eritreas representant i Norden, Yonas Manna Bairu. Ifølge ham er det “opp til militæret og en dommer å finne egnet straff”. Siden hennes far er død er hennes søknes handlinger hennes ansvar. Det er hun som må sone straffen. Hun flykter innen myndighetene finner henne.

Hun avtjener den pålagte militærtjenesten. Den som kan vare et helt liv. Så blir hun syk med alvorlig nyresykdom. Hun klarer ikke passe sitt arbeid og blir til slutt hasteoperert. Hennes far fengsles som straff for hennes fravær fra militæret. Familien samler sammen og får betalt farens kausjon, og hun flykter med nyoprerte sår i magen. Sårene gror ikke og verker gjennom hele den lange reisen. Hennes hånd tar tak i kanten av trøyen, trekker den forsiktig oppover magen, bortgjemt fra resten av gruppen.

Flere internasjonale rapporter fra blant annet Amnesty, FN, USA og Storbritania påviser at tortur og langvarige fengselsopphold er noen av konsekvensene som tilbakevendte Eritreiske flyktninger går i møte. Flere av dem som nå står i fare for å sendes tilbake har allerede kjent konsekvensene på kroppen og frykter for sine liv ved en eventuell retur.

Han flykter til Danmark med sin kone fordi de er protestanter. Begge var fengslet. Underveis i flukten blir de adskilt og ankommer med to ukers mellomrom. Når hans kone forteller gjemmer han ansiktet i hendene. Tårene triller nedover konens myke kinn. Han ruller opp buksebeinet og viser frem arr etter gjentatte slag med jernrør, tildelt av fengselsvaktene.