Dokumentar Norge
1. pris
Wallaby (Macropus rufogriseus).
Helge Skodvin
Moment / Institute
Flyttesjau
I november 2013 stengte De naturhistoriske samlinger i Bergen dørene for publikum, etter å ha vært åpent siden 1866. Samlingen og bygningen trenger omfattende vedlikehold og oppussing. Gjennom hele 2014 ble samlingen flyttet ut fra museet til annen egnet oppbevaring. For mange av dyrene er dette første gang de blir flyttet på, på rundt 150 år. Samlingen vil være stengt i minimum fem år.
Juryens begrunnelse: En tragikomisk og likefullt empatisk dokumentar, hvor fotografen viser en helt unik måte å se på. Det er som om dyrene har kommet mer til liv i bildene enn de noen gang har gjort i museets utstilling. Fotografen vekker dem fra de døde og gir dem personlighet. Bildene har en enkelhet som skaper stilistisk renhet i flyttekaoset. Serien er unik, aldri har vi sett noe lignende. Fullkomment!
Isbjørn (Ursus maritimus)
Revehai (Alopias vulpinus)
Grå kenguru (Macropodidae)
Indiamuntjak (Muntiacus muntjak)
Stumpneshorn (Ceratotherium simum)
Løve (Panthera leo)
Sjiraff (Giraffa camelopardalis)
Krabbemakak (macaca fascicularis)
Savannesebra (Equus burchellii)
Elg (Alces alces)
Antilope (Gazella cuvieri)
Sjimpanse (Pan troglodytes)
Hjort (Artiodactyl cervidae)
2. pris
59º54´18´´N, 6º37´6´´Ø, (0ºC) Seljested kontrollstasjon, Odda. Idet mørket omslutter bilen og gjemmer den for omgivelsene stumper Hans Petter Nykaas kveldens siste sigarett. Den eneste lyden igjen i hytta er summingen fra varmeannlegget som holder den norske vinteren ute. Han sitter på sengen i stillhet i noen minutter før han kryper under dyna. I kveld besto han kontrollen hos Statens Vegvesen uten anmerkninger. Men han opplever kjøre- og hviletidstreguleringene som et resultat av kompromisser med EU, fullstendig utilpasset sjåføren som et levende menneske av kjøtt og blod.
Line Ørnes Søndergaard
student
Hviletid
Til enhver tid sover tusenvis av mennesker på raste- og parkeringsplasser rundt om i Norge. Det har staten sagt at de skal. For å kunne overholde reguleringene for hvile- og kjøretid må lastebilsjåfører stoppe der de er når klokka piper, dermed ender de opp med å ta døgnhvilen sin på ymse øde steder i norske landskap. Jeg har banket på dører og tilbragt netter med dem som sover alene, med et ønske om å se en annen side av sjåførene. Den private. I dette lille tidsrommet hvor de ikke kjører, men hviler.
Juryens begrunnelse: En vakker og intim skildring fra et miljø vi sjelden får betrakte fra innsiden, og som vi kanskje trodde var lukket og kaldt. Fotografen har lykkes å få en fortrolighet, idet hun fotograferer sine sjåfører hvilende og sovende. Hun fanger en lengsel, friheten i å kjøre, samtidig fanget i en bil. Reportasjen er ærlig og uten staffasje.
59º21´20´´N, 10º50´49´´Ø, (2º) Råde, Østfold. I løpet av et år kjører norske lastebiler en distanse på norske veier, tilsvarende jorda rundt 126 tusen ganger. På samme år frakter de nesten 250 millioner tonn gods, som tilsvarer halve Norges befolkning lastet opp på hengere og fraktet på kryss og tvers gjennom norske landskap. I Norges langstrakte 385.000 kvadratkilometer finnes det kun femten godkjente hvileplasser for lastebilsjåfører.
59º36´49´´N, 8º56´48´´Ø, (-2ºC) Hjartdal, Telemark. Rødt fløyelstrekk i bilen, country på stereoen. Snart er det slutt, snart må Svein gi fra seg bilen. Den har gått langt nok nå. – Det blir trist, vi har opplevd mye sammen vi to, sier Svein Homme (43). Han har kjørt bil i tjueto av dem. Familiefaren. Fire unger hjemme. Hvis han hadde fått bestemme hadde alle fire het Dennis. Jenta også. Svein er en av få norske sjåfører som stadig kjører utenfor landegrensene. Han har kjørt mye internasjonalt. Vært med på storhetstida, den gangen man hadde tid til å leve litt langs veien. – Du har dem som lever og puster for denne jobben, også har du dem som vi kaller «rattholder». For dem er dette bare en jobb. For meg… jeg vil ikke kalle det en livsstil, jeg vil kalle det livet.
9º36´14´´N, 5º48´2´´Ø, (3ºC) Ølen, Rogaland. Joakim Lauby er en skikkelig lastebilsjåfør. Han kan ikke huske sist han gikk uten tresko, eller sist han sov i flere enn to netter et annet sted enn i lastebilen. Det er tett i den lille hytta. Sigarettrøyken danser rundt ansiktet hans. Han er på vei i seng nå, sitter på sengekanten og lener albuene mot knærne. Det er her, i minuttene før søvnen tar ham at han kjenner på de ofrene han gjør for å være i dette yrket. – Det er klart det kan bli ensomt, alle timene aleine. Nettene. Men så får man tenkt en hel del da. – På hva da? – Nei, hva er det vi alle er opptatt av da? Kjærligheten, vel. Lykken… den der framtida.
59º49´44´´N, 7º10´36´´Ø, (-4ºC) Hemsedal, Sogn og Fjordane. Norge. Et land med høye fjell og dype daler. Et land der vi bosetter oss på toppen og i bunnen av disse, i enden av små snirklete veier. Der skal vi bygge, spise og kle oss. Vi trenger bensin til bilen, lærebøker til ungene og plastmapper til å sortere regnskapene våre i. Et land med behov på steder dit ingen båter eller tog kommer til. Derfor har vi lastebilen. Vi kunne rett og slett ikke klart oss uten.
De fleste lastebilsjåfører har én, kanskje to netter hjemme iløpet av en normal uke. Mange netter tilbringes borte fra familie, koner og kjærester. I førerhytta har de ikke annet selskap en skogen rundt seg, lyktestolpen i veikanten og det de måtte ha tatt med av underholdning. – Mitt største offer er intimiteten. Selvfølgelig den seksuelle, men mest av alt den du får ved å kunne falle i søvn ved siden av noen.
59º33´19´´N, 9º15´52´´Ø, (-4,5ºC) Notodden, Telemark. Fire av ti sjåfører har vært utsatt for kriminelle handlinger når de tar døgnhvilen sin på usikrede plasser. For når telleren piper og de svinger sine femti tonn til siden for veien, er de ikke lenger en sjåfør som beveger seg gjennom Norges postkortlandskap. Da er de det ene mennesket, fullstendig alene innenfor veggene på bilens lille førerhus. Noen ganger et varmt rom, noen ganger et kaldt. Uansett et ensomt og sårbart et.
59º54´18´´N, 6º37´6´´Ø, (0ºC) Seljested kontrollstasjon, Odda. Når han ligger slik og venter på søvnen skifter samtalen. Detaljene, de dagligdagse utfordringene får rollen som symboler for noe større, noe annet. – Jeg elsket en kvinne engang. Med hele meg. En dag bare dro hun.
Jeg skjønte aldri hva som gikk galt. Om hun møtte en annen, om hun bare ble lei av meg.
Kanskje elsket hun meg for høyt til å skuffe meg. Jeg tror det var det.
At hun hadde gjort et dårlig valg og heller ville dra enn å fortelle meg det. Men… Han pauser.
Blikket vandrer over det stofftrukne taket. – Jeg hadde tilgitt henne, jeg, hvis hun hadde latt meg.
59º6´7´´N, 9º46´5´´Ø, (-2ºC) Brevik, Telemark. Rosa gardiner, rosa mobildeksel, rosa iPadcover og rosa crocs.
Refleksjakke, kjettinger, oljesøl og hestekrefter.
Multivitaminer, tamponger, intimservietter og hårspray.
Og chiahuahuaen Candy. De er like de to, Dolly og Candy.
Små og tøffe. Og rastløse. – Man skal jo liksom ha medisiner for å fungere med adhd, nå. Men jeg kan ikke det, du kan´ke kjøre på de medisinene jeg skulle tatt.
Mens emosjonene tar henne med gjennom høye fjell og dype daler, navigerer jenta femti tonn bil over Haukelifjellet midtvinters. – Det krever så mye konsentrasjon på noe konkret, det hjelper meg å holde tankene i sjakk.
Det er først når hun parkerer for kvelden, kryper under playboysengetøyet og ligger der i lyset fra «Dolly» skiltet at det er plass til følelsene igjen. – Når det er sånn, da går det liksom.
60º25´14´´N, 5º32´16´´ Ø, (1ºC) Osterøybrua. Den norske transportbransjen går en usikker framtid i møte om EU-kommisjonen gjør det lettere for utenlandske firmaer å kjøre gods i Norge. Behovet for landeveistransport øker, men hvert år parkerer flere norske firmaer bilene sine for godt, da de umulig kan imøtekomme de lave prisnivåene fra konkurrentene.
59º36´14´´N, 9º25´8´´Ø, (-4,5ºC) Meheia, Telemark. Atle Johannesen tjente i den franske fremmedlegionen i mange år før han ble langtransportsjåfør på kontinentet. Etterhvert som utenlandske transportfirmaer presset prisene flyttet han hjem til Norge for bedre jobbmuligheter. – Jeg har hatt den der virkelige lykkefølelsen én gang. Det var når jeg nettopp hadde flytta tilbake til Norge, jeg hadde fiksa jobb, hus, kona og barna skulle komme etter. Da lå jeg å kjørte over vinterdekte vidder på nattestid og snøføyken stod opp rundt bilen. Det var virkelig helt magisk, en sånn euforisk lykkefølelse. Det var som om alt falt på plass.
Men det holdt ikke. Mens han lengtet hjem til henne, lengtet hun hjem til Frankrike.
3. pris
Desember 2012. Utsyn
Elin Høyland
Dagens Næringsliv
Jærens mann
Et besøk hos Edvard Bjelland er som å trekke til side fortidens slør. Han fyller 86 nå i januar, og gården som han overtok etter foreldrene, er flere hundre år gammel.
Juryens begrunnelse: En enkel og personlig skildring av et menneske som det ikke kommer til å finnes så mange av fremover. Serien hedrer et umoderne liv som kan fremstå ensomt. Bonden er fotografert med varme, respekt og underfundighet. Bildene dømmer ham ikke, forherliger ham ikke – vi får simpelthen være med og møte ham. Serien er litt lang og kunne vært strammere redigert.
Desember 2012. Alkove
Januar 2014. Røyk
Mai 2013. Kjøkken
Oktober 2013. Hage
Oktober 2014. Sjølvplukk
Januar 2014. Hjemover
Desember 2012. Møte
Oktober 2014. Klesvask
Desember 2014. Bislag
Oktober 2014. Kopp
Oktober 2014. Stue
