Dokumentar Norge

1. pris

Mina spiller “Gjett Hvem” hos Besten og Besto i Steinavika. Onsdag er fast besteforeldredag.

Mirjam Stenevik

Å kome frå ei øy

En snau time sør for Bergen ligger øya Selbjørn, med litt over 2000 innbyggere og ett vinmonopol. Dette er et prosjekt om å reise langt vekk, ivrig etter å distansere seg fra småsamfunnet man har vokst opp i, men så lengte tilbake likevel.

Juryens begrunnelse: Som alle andre europeiske land, sentraliseres Norge mer og mer. Kommuner og fylker blir slått sammen. Denne serien forteller om dette med en udirekte, sørgelig nerve. Samtidig er det et håp i den, og et veldig fint bilde på Norge og om å ikke flytte til byen.

Julen er over, men Aase-nissen får sitte litt til. Syv pakker jord ligger ved siden av og venter på våren.

Mer enn ett år etter en polsk arbeider kjørte inn i busskuret i Steinavika, ligger det fremdeles nede.

Far og yngste sønn sammenligner skostørrelser, tilsynelatende i uvisshet om at de har kledd seg helt likt denne dagen.

En sliten koffert på vei hjem med fergen fra Krokeide til Hufthamar.

Kirsten Stenevik steker lapper ute i hagen i anledning familiens årlige påskerebus.

Det er pyntet til påske i Drøna – på vestlandsk vis, selvsagt.

Mina og Johannes speider etter onkel Markus, som har vært og dykket etter kamskjell.


2. pris

Heiane, Stord
Der byen slutter. Der fartsgrensen blir 60. Der gratis parkering er Gud. Der, der ligger dekkbutikkene. Hallelujah!

Helge Skodvin

Moment

Deilig er Jorden

Jul på rådhus og fylkeskommunale bygg. Jul på kontorer og industriområder. Avstanden mellom den idealiserte «nek- og dompap»-julen og virkeligheten er enorm. Og det er i det spennet at disse fotografiene er blitt til. Noen vil kanskje kalle bildene kyniske. Jeg kaller de realistiske. Noen vil si bildene er ironiske. Jeg kaller de subjektive og kommenterende. De er i alle fall fotografert med kjærlighet. For dette er også min jul. Jeg liker julen. Jeg liker tradisjonene, høytideligheten. Lukten av pinnekjøtt. Regn og åtte varmegrader utenfor vinduet. Jeg blir rørt av dorullnisser. Jeg får tårer i øynene på tredjeverset av Deilig er Jorden. Hvert eneste år.

Juryens begrunnelse: En serie med fin dynamikk og underfundig humor. Man kan se at fotografen er drevet av eget initiativ. Å få betrakteren til å le i bildejournalistikken er godt gjort i seg selv, men uansett hvor mye vi setter pris på en god julekalender er serien litt for lang.

Strandkaien, Bergen
Vi må tenke på julesveisen. Perm, trump, hockey? Kjør på! Monica Angermund og Irene Lavik Christiansen er klare.

Tiller, Trondheim
Julen er for alle! Også den litt ordblinde medarbeideren hos Europris på Tiller i Trondheim.

Straume, Fjell
Nei nei nei Nisse! Ikke legge seg nedpå nå! Opp!

Åndalsnes, Rauma
Firmaet Nils Heggem AS har verdens beste slagord: “Alt i pølser og transport”.

Sirkus shopping, Trondheim
Hmm. Sirkus shopping leverer julefeeling så det holder.

Åsane, Bergen
På Hesthaugen tannlegesenter i Åsane har de pyntet diskret. Hvorfor ikke trekke De Tre Visdomstenner?

Handelsparken, Lyngdal
Ikke prøv deg Nissefar! Nissemor strever hardt på Nordpolen, mens du leker playboynisse i Lyngdal. Skjerpings!

Lavik fergekai, Høyanger
Juletallerken. En perfekt rett for alle som sliter med å bestemme seg. Og for de som vil ha alt, på en gang.

Byrådsavdeling for barnehage, skole og idrett, Bergen
Rådhuset i Bergen

Sirkus shopping, Trondheim
Menn som venter på kvinner som shopper gaver til menn som heller vil ha gaver som kommer til nytte enn de greiene de faktisk får julaften.

Kokstad, Bergen
Hva med ingeniørene? Pynter de til jul? Ja det gjør de. Her er vi inne på et offshoreselskap på Kokstad. Eksemplarisk clean desk.

Bjørneparken kjøpesenter, Flå
Alt er i balanse på Bjørneparken kjøpesenter. Feng shui, shabby chic. Alt er harmoni.

Sentrumsvegen, Gol
Anne Kristine og Helene har julejobb som smånisser på Gol. I kurven har de julefeeling og twist(uten de beste bitene).

Seksjon for spesialpedagogiske tjenester, Bergen
Stolte norske juletradisjoner: Pepperkaker

Horisont kjøpesenter, Åsane
Desember. Et villdyr av en måned.

Haukeland sykehus, Bergen
Nei nei! Det er syv dager til jul! Kom deg på beina snømannjævel!

Bjørneparken kjøpesenter, Flå
Knall julefeeling på Flå.

Strandtorget, Lillehammer
Fem dager til julaften dere! Gå i fred!

Nesbyen, Nes
Universet, Melkeveien, Jorden, Europa, Norge, Østlandet, Hallingdalen, Nesbyen sol studio. Det er viktig å gå inn i høytiden med litt farge på kroppen.

Ulven, Oslo
Skar’u værra virru værra Oslonisse? Ja for faen! Oslonissen vinker til Statskraft sitt anlegg på andre siden av riksvei 150 på Ulven i Oslo.

Standkaien, Bergen
 To dager igjen! Det begynner å haste. Monica og Irene er nok en gang klar. Klippe klippe!

Straume, Fjell
I en ubetjent resepsjon hos et regnskapsbyrå på Sotra, finnes kanskje Norges stusseligste juletablå. Et tre i plast uten greiner.

Vanse, Farsund
Siste luke i julekalenderen. En lekeplass i Vanse. Tre vise menn, hyrde, ku, sau, dromedarer. En far og en mor, en engel, et barn. God jul.


3. pris

«Denne gangen er det meg. Min død.» I tre år har Anne Kari Eid og ektemannen Steen Schneider, visst at hun lever på lånt tid. Undersøkelsen hun hadde på Radiumhospitalet i 2014 viste livmorkreft med spesielt alvorlige kreftceller. Ifølge legen hadde hun kort levetid igjen. Anne Kari følte seg frisk og forsto ingenting. Det eneste sykdomstegnet hadde vært en blødning nedentil – en uskyldig rød flekk.

Martin Slottemo Lyngstad

Paragon

Døden nær

Det er lenge siden døden var en del av det norske hverdagslivet, som en påminnelse om de biologiske grensene våre. I dagens samfunn har døden blitt et tabu som ikke angår oss. Over halvparten av den norske befolkning dør på sykehjem. Mange som kommer dit er totalt uforberedt på hva som venter dem. Hvordan ser døden ut i Norge i dag og hvordan ser livet ut – rett før døden?

Juryens begrunnelse: En historie man har sett før, men som er veldig godt fortalt her. Bildene vitner om en fotograf med dedikasjon, som har fulgt med hele veien. Det er tydelig at fotografen har investert mye tid i arbeidet med disse bildene. Serien kunne vært strammere redigert.

Da hun ble syk, begynte hun å lete etter utveier, noe som kunne forlenge levetiden. Hun visste at kreftforskningen går fremover, at det finnes behandlingsmetoder i utlandet som ikke tilbys i Norge. Det måtte finnes en løsning der ute.
– Tanken på din egen død er så ubehagelig at du helst vil utsette den så lenge som mulig.

– Plutselig skjønte jeg at det var meg de snakket om, at det var jeg som skulle dø. Meg og kroppen min. Hele meg. Jeg brøt fullstendig sammen og gråt i tre dager uten stans. Etterpå ble det lettere å forholde seg til kreften. Anne Kari koser med katten Bianca hjemme på Storo i Oslo.

Det er en iskald søndag formiddag i februar da familie og venner samles til champagne og kaker for å feire Anne Karis 66 års fødselsdag. Anne Kari er åpen med sine nærmeste venner om sykdommen. – Jeg tror på åpenhet rundt døden, vi snakker alt for lite om den, sier Anne Kari.

Hun, som vanligvis er igangsetteren i vennegjengen og aldri vil gå glipp av noe, må øve seg i å leve langsommere enn før. Hun har er blitt vant til at det er sånn. De vet at prisen å betale for en kveld på kino eller med venninner, er å bli sengeliggende dagen etter. – Det er vanskelig å akseptere. Jeg er jo vant til å være en propell og at det skjer mye rundt meg, sukker Anne Kari.

– Jeg har møtt flere pasienter som har holdt det hemmelig, som synes det er skamfullt å skulle dø. Eller som ikke orker å snakke om det. De er redde for hvordan omgivelsene skal reagere. Noen er til og med redde for å ta ordet kreft i sin munn. Anne Kari er ikke er redd for selve døden, men veien dit.

Steen og Anne Kari har vært sammen i 24 år, gift i 22 år. Han kan fortsatt minne henne på den hun var – før «alt ble kreft». Hvorfor han ble forelsket – og fortsatt elsker henne.
– Hvis jeg skal sette én merkelapp på deg, så er det nysgjerrig. Du er simpelthen utrolig livlig og nysgjerrig på alt mulig. En som griper alle sjanser du får. Han smiler mot henne. Da Anne Kari ble syk, var han ikke et øyeblikk i tvil om at han ville følge henne gjennom alt; som denne legesamtalen på Radiumhospitalet, sykehusinnleggelser og restitusjonsopphold.

– Jeg har jo alltid vært nysgjerrig og nå får jeg finne ut av hva døden er for noe. Kanskje det er «surprise, surprise», kanskje jeg blir født på ny som kosekatt? Hvem vet. Hvis jeg først skal leve én gang til, håper jeg det blir som katt, hos noen veldig snille mennesker. Anne Kari betrakter sin nye frisyre i stolen hos sykehusfrisøren på Radiumhospitalet.

Natt til 16. april ligger hun våken hjemme i sengen. Hun vrir seg i smerter og brekker seg av kvalme. En uke er gått siden hun bestemte seg for å slutte med intravenøs væske. Nå lukker hun øynene og sier: «Jeg orker ikke mer». Ambulansen fra Lovisenberg er tilkalt. Dette blir Anne Karis siste reise.

– Sett i ettertid hadde jeg spart meg selv og mine nærmeste for utrolig mye dritt ved å ta livet av meg da jeg fikk diagnosen. Med alt jeg vet i dag, kan jeg si at det ville vært en meget fornuftig vei ut av alt sammen. Anne Kari forteller om selvmordstankene hun gikk rundt med for noen år siden, mens hun fortsatt var i sjokk over diagnosen. Hun måtte i samtaleterapi for å jobbe seg ut av det.

En av svulstene er blitt så stor at den presser på tynntarmen og gjør passasjen der nede så trang at Anne Kari ikke lenger kan ta til seg fast føde. Hun vet at det som venter nå, ikke er noe annet enn selve døden. Hun har kjempet mot den i tre år. Nå er det som om den ikke kan komme fort nok.

– Jeg må ha hjelp, hvisker Anne Kari.
Den allerede tynne kroppen er blitt brutalt mager. – Jeg føler ingenting lenger, alt er tomt. Seks dager etter innleggelsen, har hun nesten sluttet å snakke og flyter inn og ut av bevissthet.

– Jeg må ha hjelp, hvisker Anne Kari.
Den allerede tynne kroppen er blitt brutalt mager. – Jeg føler ingenting lenger, alt er tomt. Seks dager etter innleggelsen, har hun nesten sluttet å snakke og flyter inn og ut av bevissthet.

Før Anne Kari døde viste hun Steen og søster Inger Lise skuff i kommoden hjemme på soverommet. I den har hun brettet og lagt klart det hun skal ha på seg i kisten: En lilla ullgenser, lilla pulsvanter og matchende ullsokker. I tillegg har hun lagt frem to syrinfargede lakener til å ligge på. Anne Kari vil ha det pent og varmt etter at hun er død.

Anne Kari Eid ble bisatt fra Vestre gravlunds kapell en sommervarm dag i starten av mai. Seremonien ble ledet av Steen og kapellet var fullsatt av mennesker i lyst antrekk. Dagen skulle være en hyllest til livet, ikke døden. Alt ble som Anne Kari selv hadde bedt om. Og idet bårebilen kjørte av sted med kisten, var det som om noe i Steen lettet. – Jeg vet ikke hva det var. Kanskje en erkjennelse av at noe var over, slik at det kunne komme noe nytt.

Logoen til Olympus
Logoen til Dagbladet
Logoen til VG
Logoen til Aftenposten
Logoen til Bilder Nordic
Logoen til Klassekampen
Logoen til Morgenbladet
Logoen til Foto.no
Logoen til OsloMet
Logoen til Trønder-avisa
Logoen til Adresseavisen
Logoen til Paragon