Dokumentar utland
1. pris
Syriske flyktninger venter rundt en varebil der frivillige deler ut vann og såpe, i Akcakale, Tyrkia, på grensen mellom Tyrkia og Syria. Titusener krysset grensen mellom de to landene i 2015, for å komme unna krigen som herjer i Syria.
Espen Rasmussen
VG
Flukten til Europa
Over én million flyktninger har kommet til Europa i 2015 via sjøveien. En stor andel av dem er syrere som rømmer fra den brutale borgerkrigen i deres hjemland. De aller fleste av dem har fulgt ruten gjennom Tyrkia, Hellas og Balkan til Nord-Europa. Tusener har omkommet i overfylte båter på Middelhavet, og desperate flyktninger har levd i overfylte leire. Europeiske myndigheter har stått overfor den største flyktningkrisen på kontinentet siden 2. verdenskrig. Krisen har skapt splittelse i EU, grensegjerder har blitt bygget, men mest av alt har den bragt de globale utfordringene til oss. Jeg fulgte i flyktning- enes fotspor, fra grensen mellom Syria og Tyrkia, til Hellas, Makedonia, Serbia, Kroatia og Slovenia til Tyskland.
Juryens begrunnelse: Vi blir med på en reise gjennom Europa sammen med flyktningene. Et omfattende arbeid av fjorårets viktigste hendelse. Vi kommer tett på, langt unna og får det store bildet. Serien skiller seg klart ut. Dette er fotografier på et høyt, internasjonalt nivå.
Presse, frivillige og lokale tar imot syriske flyktninger i en gummibåt når den ankommer de nordlige strendene på den greske øya Lesbos. Det er stort sett frivillige fra land som Nederland, England, Norge og Danmark, som som gir flyktningene hjelp når de ankommer øya.
Flyktninger hopper ut av gummibåten idet de ankommer den greske øya Lesbos. Hver dag ankom rundt 2000 mennesker på flukt til den greske ferieøya, noe som gjorde at mottakssystemet kollapset. Reisen fra Tyrkia tar en time og hver person betaler rundt 7000 kroner for overfarten. Etter at de kommer i land, kutter de hull i gummibåtene i frykt for å bli sendt tilbake.
To menn som ankom Lesbos noen minutter tidligere, forsøker å få tilbake vamen med varmefolier delt ut av frivillige mens de ser to nye gummibåter med flyktninger ankomme. Denne dagen kom rundt 40 båter til den greske øya med mer enn 2000 flyktninger.
En gruppe med rundt 50 flyktninger går mot grensen mellom Hellas og Makedonia ved byen Evzonoi på gresk side. De går til fots i rundt to timer for å komme over grensen uten å bli stoppet av grensepolitiet. Fra Athen tok de en av de mange organiserte bussturene til 50 euro per person.
En ung mann ber på bensinstasjonen ved byen Evzonoi i Hellas, rett ved grensen til Makedonia, før han sammen med andre flyktninger skal krysse grensen til fots. Hundrevis av flyktninger ankommer hver natt for å fortsette ferden mot Nord-Europa.
En flyktning sitter på en buss og venter på videre transport. Gjennom Makedonia får flyktningene et dokument som gir dem tillatelse til gjennomreise med tog, mens de i Serbia fraktes med busser. Mange går til fots eller sykler flere hundre kilometer gjennom landet.
På plattformen på jernbanestasjonen i byen Gevgelija i Makedonia ligger hundrevis av flyktninger og sover mens de venter på at toget skal ankomme. Reisen til Serbia tar bare noen få timer.
Flyktningenes reise fra Hellas tar dem ut av EU før de på nytt må krysse inn i sonen på grensen til Kroatia. I sommer var mange av de uoffisielle grenseovergangene åpne og flyktningene krysset til fots. Men på høsten begynte flere land å sette opp gjerder for å få kontroll på strømmen av flyktninger. Samtidig ble det organisert transport og mottaksstasjoner.
21 år gamle Ehsan Dallal fra Syria har vært i Tyskland i en dag. Han ankom med tog fra Ungarn etter at resten av gruppen han reiste med ble arrestert av politiet der. Han klarte å komme seg unna og unngikk å avgi fingeravtrykk. Det tyske kjæresteparet Tina og Lydia inviterte ham til middag og en dusj i deres hjem etter at de møtte Ehsan og vennen Karam utenfor et mottakssenter.
2. pris
Et nygift par i sentrum av Detroit, på vei til fest og fotografering.
Espen Rasmussen
VG
Livet blant ruinene
Detroit var stedet hvor middelklassen ble skapt, mye takket være bilindustrien med Ford og General Motors i spissen. Hundre- tusener flyttet til den amerikanske byen, og den vokste raskt. Med gode lønninger og arbeid for alle, steg forbruket. Men klasseskille, rasisme, opptøyer, korrupsjon og ikke minst stigende arbeidsledighet fra 1970-tallet, førte til at mange forlot den en gang så pulserende byen. Tilbake sto tomme fabrikker, boliger, butikker, skoler, sykehus og andre offentlige bygninger. På begynnelsen av 1950-tallet bodde det over 1,8 millioner mennesker i Detroit, i dag rundt 700 000. I juli 2013 gikk byen konkurs, den største bykonkursen i amerikansk historie.
Juryens begrunnelse: En uventet skildring av den økonomiske nedgangen i Detroit. Serien veksler godt mellom mennesker og forlatte lokaler. Det kan ikke ha vært lett å komme seg inn i noen av disse situasjonene.
En av utallige kirker som forfaller i Detroit. Fortsatt blir bygninger forlatt og ikke lenge etter kommer metallsamlere inn i bygningene for å kutte ned metall, for så å selge det videre.
24 år gamle JB og hans samboer Deb (38) røyker hasj i et bolighus i Detroit. Bygget er det syvende Deb har kjøpt på auksjon for 4000 kroner. Hun setter boligene i stand for så å leie de ut, eller selge dem videre.
Ved elven Rouge River står tomme boliger og hus som fortsatt er i bruk side om side. Området er preget av tungindustri, og fortsatt driver Ford en stor fabrikk i området.
Rob «Budd» Robert Borduin kjøper opp tomme boliger og andre bygninger på auksjon for rundt 4000 kroner stykket. Deretter reparerer han de mest prekære skadene, før han leier dem ut til folk som trenger et sted å bo for en billig penge. Hjemme i sitt eget hus samler han på alt som kan komme til nytte.
Fotograf Jesse White tjener penger ved å ta med seg hobbyfotografer og nysgjerrige på ruinturer i Detroit, som til denne forlatte skolen.
John Brian sammen med sin samboer utenfor huset deres ved Rouge River i Detroit. – Jeg har alltid en revolver på meg når jeg går ut. Man vet aldri når en kan rammes av kriminalitet i denne byen, sier han.
Et kontor i en forlatt kirke. Fortsatt står bøker i bokhyllene og kontormøblene ligger slengt rundt i bygget, som om noen forlot det i all hast.
Allan Hill lever i en av de største ruinene i Detroit, Packard Plant. Fabrikken produserte biler, og da den åpnet i 1903 var det den mest moderne bilfabrikken i verden. I 1958 stengte fabrikken, og selv om andre bedrifter brukte bygningene, har den stått helt forlatt siden begynnelsen av 1990-tallet. Allan er en selvutnevnt vaktmester i den 325 000 kvadratmeter store ruinen.
Detroit Michigan teater ble bygget på stedet hvor Henry Ford startet sin bilproduksjon, i sentrum av byen. Teateret hadde 4000 sitteplasser, men måtte stenge midt på 1960-tallet på grunn av økonomiske nedgangstider. I dag er teateret et parkeringshus.
3. pris
Katinka Hustad
HiOA, student
Hun reiser i morgen
Siden 1978 har Kina opplevd den største folkevandringen i verdenshistorien. Nærmere 160 millioner kinesere har reist fra lutfattige landsbyer for å finne arbeid i byene. I fjellandsbyen Hangsha i Hunan-provinsen, står Rong Shi Yu (14) på klippen sammen med barndomsvenninnene sine, hånd i hånd og på høye hæler, mens de blåser rosa bobler. Om noen få dager pakker de trillekoffertene og reiser fra alt de kjenner, mot kysten og storbyene. Der venter Kinas mest effektive fabrikker med ti kroner i timen, ti timer hver dag. Men der venter også mulighetene for økonomisk uavhengighet.
Juryens begrunnelse: Denne serien tar en ny retning. Historien er konkret, men bildene er mer eksperimentelle. Det er god dynamikk i historien med noen modige valg. Serien kunne vært strammere redigert.
Mens bøndene venter på vårregnet, har venninnegjengen funnet sitt faste møtepunkt med utsikt over landsbyen de har vokst opp i. De har ikke sett hverandre på ett år. De fleste forlot Hangsha for å arbeide da de var 15 år. Fra venstre: Shi Yu Rong (14), Shi Yu Zheng (18), Shi Si Hua (26), Shi Yu Pun (23) og Shi Pi Hua (22).
Shi Yu Pun (23) og Shi Yu Zheng (18).
Som en del av nyttårsfeiringen, går venninnegjengen opp til fjellet Lu Dong. Det er 1200 meter over havet og toppene er alltid tåkelagte.
Shi Pi Hua (22) og hennes venninner blir dratt mellom fortid og fremtid; mellom deres forfedre som i århundrer har dyrket risterrassene i fjellesidene, og den forlokkende storbyen som byr på økonomisk uavhengighet og moderne kjøpesentre.
Shi Pi Hua sjekker trillekofferten en siste gang. Hun har pakket for ett helt år. Foreldrene følger med. De sier ingenting. Når den skranglete minibussen kan høres utenfor, er det ingen tårer, bare en datter som grugleder seg og en mamma som legger et egg i håndflaten hennes, smiler forsiktig, lukker den.
Tyve togtimer fra Hangsha, mot Shanghai, ligger Cixi. Byen er et barn av vestlig konsum: Tekstil- og elektronikkfabrikker på hvert hjørne blant lagerhaller av betong. Rong sykler fra den ene fabrikken til den andre, banker på dør etter dør, smiler pent til damer i kontorstoler med spisse sko, stramme hestehaler og små hunder på fanget.
Etter mange intervjuer får Rong jobb. Fra nå av vil hun jobbe ti timer hver dag i en tøyfabrikk. Men først må moren lære henne hvordan hun bruker en symaskin. Drømmen hennes er en dag å bli frisør.
Arbeidsmigranter følger ofte i hverandres fotspor og drar dit de kjenner flest fra samme landsby. I Cixi bor det flere familier fra Hangsha.
Boforholdene i Cixi er enkle. Rong, søsteren og moren har et lite rom der de spiser og deler seng. Prognoser anslår at ytterligere hundre millioner kinesere har reist fra landsbyene sine innen 2020.