Årets bilde
Kyrre Lien
frilans
Utsikt
Barna i Harara-familien i Gaza henger opp tepper for å skjule ruinene utenfor sove- rommet sitt. Familien har flyttet tilbake i leiligheten siden de ikke har noe annet sted å bo. Nabolaget deres ble svært ødelagt av krigen i sommer. Totalt ble over 100.000 hjem ødelagt eller skadet.
Juryens begrunnelse: Et tungt, mørkt og uskarpt bilde. I alt dette tilfeldige og uperfekte merker vi braket og rystelsene fra granaten som smalt. Mens vi oftest ser krig på TV, viser bildet oss krigen gjennom et hull i veggen. Bildet sier mye om menneskets universelle tilpasnings- evne. Hva gjør vi etter at bomben har falt? Jo, vi fortsetter med livet så godt vi kan. I sin stillferdige handling dekker barna over et åpent sår, slik at hverdagen kan gå videre, slik at de kan se TV, sove, slippe å ha krigen inn i stua. Vi skulle ønske det var så enkelt. Bildet er symbolsk uten å være det: Dette er virkeligheten, dette er deres virkelighet. Fotografiet berører og ryster oss.
Et utrolig godt nyhetsbilde.
– Where is Kyrre? spurte fikser og tolk Zouheir.
– I dont know, svarte jeg.
Kyrre, Zouheir og jeg hadde vandret rundt i nabolaget Shejaiya i Gaza siden soloppgang. Det var et landskap av sammenrast betong, løst armeringsjern og enslige sofaer i tomme skjell som en gang var noens hjem. Det var bare to uker siden Israels bombeangrep.
Kyrre Lien og jeg skulle finne en familie vi kunne bo hos gjennom natten. En familie som til tross for at hjemmet deres var i ruiner, hadde valgt å flytte tilbake.
Plutselig så jeg ham, på toppen av den høyeste bygningen. Han satt sammen med en gammel mann på et tak. Drakk te og brøt brød. De delte ikke språk, men det hvilte en slags ro over dem. Som om de var gamle kjente og hadde stillheten til felles. Så snart jeg møtte blikket til Kyrre, skjønte jeg at vi hadde funnet husly for natten.
Jeg kjenner mange fotografer, men jeg vet ikke om noen som jobber så hardt som ham. En typisk morgen hjemme starter med en sms eller snapchat fra Kyrre. «Planer for dagen?» Den er ofte sendt fra kontoret, der han har vært siden lenge før soloppgang, etter en veldokumentert treningsøkt i otta.
Hva jobber han med der på kontoret? Mye av Kyrres arbeidshverdag består av research. Ja, nettopp – journalistisk research. Vi har per nå vært på syv reportasjereiser sammen, og før vi skal reise, lager han et sikkerhetsdokument, finner fiksere, leser seg opp på situasjonen på bakken, følger de viktigste twitterkontoene, ser dokumentarer, foreslår kilder og henter frem bilder fra andre som har vært i samme område.
Ideene som kommer ut av Kyrres harde arbeid er ofte like enkle som de er geniale. «Tre netter i Gaza, hos tre forskjellige familier». «Grabovo ett halvt år etter at MH17 falt ned». «Turistnæringen i Egypt uten turister, med bilder tatt som postkort».
Kyrre har en tabloid hjerne og et humanistisk hjerte.
Han lever for og av journalistikken, og når han gjør sine egne prosjekter finnes det ingen kompromisser. Mens jeg kan le av reportasjeledernes ofte pussige avslag a la «Vi vil helst ha gladsaker fremover» eller trekke på skuldrene over prutemetoder som: «Vi har kastet ut en annen reportasje for å få på trykk deres. Derfor vil vi ikke betale så mye» – så blir Kyrre sint, såret og fornærmet. Han tar ofte kampen, sender budsjettet vårt til reportasjelederne. Forfatter brev til sjefredaktøren om hvor viktig det er at frilansjournalister er i felt.
Kyrre sier alltid: «Vi skylder dem vi har møtt å få dette på trykk». Da blir jeg varm om hjertet.
Han vil fortelle historier nedenfra. Reise dit journalistene ikke er lenger. Fotografere hverdager som hittil har vært udokumenterte. Bruke tid. Helst bo med kildene.
Han kan slite ut den beste, det har vi til felles. Men det er aldri Kyrre som foreslår å ta en øl etter endt jobbing. Hvis jeg byr på en pils, tar han heller armhevinger på hotellrommet, demonstrativt, kanskje mest for å irritere meg. Før han åpner en øl likevel, gliser – og slenger over en til meg. Han er tross alt 24 år.
Da jeg så ham der på taket med den gamle mannen, var jeg langt fra overrasket. Jeg vet at han begynner å røyke i felt, selv om han hater det, bare for å ha noe å bomme bort til kildene. At han gjerne tar en vodkashot for mye med russerne vi bor hos, selv om han helst vil trene og fotografere morgenen etter. At han ofte blir ungenes helt enten vi er i Gaza eller Ukraina, selv om de ikke snakker samme språk.
Kyrre var på taket med den gamle mannen, der han hører hjemme.
