Dokumentar utland
1. pris
September 2016. Mai Yano (26) skal gifte seg med Ken Yoshida (27). Før vielsen blir hun informert av en ansatt ved Shinto-tempelet i Kobe om gangen i seremonien. Mor Chie (53), søster Yuki (27) og svoger Kosuke (27) følger med. Ved giftemål i Japan må man velge etternavn i henhold til det patriarkalske ie-systemet. Vanligvis videreføres mannens familie- navn i familiens koseki (familieregister) og kvinnen strykes fra sin gamle families koseki. Frihet til å velge eget etternavn har lenge vært en kampsak for japanske feminister.
Anne Stine Johnsbråten
Frilans
God kone, vis mor – kvinner i Japan
De siste tiårene har Japans økonomiske vekst ført til raske sosioøkonomiske forandringer. Høyere forventet levealder, lavere fødselsrate, høyere utdanningsnivå og omfattende urbanisering har hatt stor innvirkning på familielivet, og spesielt kvinners liv. Samtidig bygger samfunnet og lite effektive likestillingslover opp under kvinners begrensede valgmuligheter, og kvinnene må ofte velge mellom familie- og yrkesliv. Ordtaket ryosai kenbo (god kone, vis mor) beskriver den tradisjonelle idealkvinnen som tar seg av hus, matlaging, barneoppdragelse og som sørger for at mannen som jobber lange dager, har en komfortabel hverdag. Mange japanske kvinner er stolte av å være en god kone og en vis mor, og ordtaket har fremdeles relevans.
Juryens begrunnelse: Et unikt innblikk i japanske kvinners liv. Dette har vi ikke sett før. Juryen vil berømme fotografen som har satt sammen det som må ha vært litt av et puslespill! Hun har tatt seg tid og funnet roen. Fotografen er oppriktig nysgjerrig på mennesker, og har klart å bygge relasjoner. Vi føler oss nær disse kvinnene, selv om livene deres er så langt unna våre. Den mest originale historien!
Mai 2012. Noir-party på nattklubben XEX Nihonbashi i Tokyo. Manami «Mana» Sawa (27) er koreograf og underviser barn i dans. På kveldstid driver hun dansekompaniet Tokyo Party Time, med omlag 30 go-go-dansere. Kompaniet opptrer ukentlig på nattklubber og eventer i byen. Mana opptrer også selv, og mannen hennes støtter karrierevalget hennes.
September 2016. Kanako Satozaki (39) har det siste halvåret begynt i jobb igjen, etter flere år som hjemme- værende mor. Hun står som regel opp i 4-tiden for å lage dagens måltider. Mizuki (4) blir fulgt til barnehagen i nærheten, mens Yuki (8) må selv gå de 45 minuttene til skolen. Etter at faren Shin startet eget firma, har han hatt mindre tid til familien enn tidligere. Denne søndagen er han også på jobb. Jentene gjør lekser.
Juni 2012. Utsikt fra leiligheten til familien Yano i drabantbyen utenfor Kobe. I 2016 lå Japan på 111. plass av 144 land på Word Economic Forums Global Gender Gap Index, som viser økonomisk og politisk deltakelse, utdanningsnivå og helse. Japan scorer dårligst på økonomisk og politisk deltakelse. De siste årene har kjønnsforskjellene økt.
Juni 2012. Mai Yano (21) har offisielt vært sammen med kjæresten Ken Yoshida (22) i én uke. Det er ikke vanlig å vise kjærtegn offentlig i Japan, men Mai og Ken klarer ikke la være å gi hverandre et godnattkyss utenfor leiligheten der Mai bor.
Mai 2012. Kanako Satozaki (35) mistet sin faste stilling i oversetterfirmaet hun jobbet for da hun ønsket å bruke mer tid med barna, Yuki (3) og Mizuki (3 måneder). Arbeids- giveren ville ikke tilby henne forlenget fødselspermisjon. Hun føyde seg dermed inn i rekken av deltidsarbeidende husmødre.
Mai 2012. Det er Noir-party på nattklubben XEX Nihonbashi, og de fire jentene i Tokyo Party Time sørger for et minne fra kvelden. Manami «Mana» Sawa (27) instruerer Reina Hiaki (23), Lena Katsumata (28), Maki Stefanac som omtaler seg som go-go-dansere og showgirls.
Desember 2011. Mai (21) bor i drabantbyen utenfor Kobe med moren Chie (48) og søsteren Yuki (22). Det er vanlig å bo hjemme til man er gift. Faren, Masaaki, jobber som eiendomsmegler i Tokyo. Han kommer hjem på besøk én gang i måneden. Da tilbringer Mai og faren mye tid sammen. Mai er økonomistudent og har allerede fått jobb for et internasjonalt farmasøytisk selskap. Hun ønsker å kombinere familie med et aktivt arbeidsliv, og stilte krav til gode fødselspermisjonsordninger da hun søkte jobb. I 2014 tok 58 % av alle kvinner og 65% av alle menn i Japan høyere utdanning. Selv om en stor andel av kvinnene tar lange utdannelser, forventes det likevel at man slutter i jobben når man gifter seg.
September 2016. Manami «Mana» Sawa (32) har skilt seg og bor nå alene nord-øst i Tokyo. Hun driver fremdeles dansekompaniet Tokyo Party Time, men danser ikke like ofte selv lenger. Den engelske kjæresten som bor i London, traff hun på en klubb. Sammen med ham drømmer hun om å stifte familie enten i London eller Tokyo.
Juni 2012. Familien er på lørdagsutflukt til Tokyo Sea Life Park. Menn jobber generelt lange arbeidsdager, og etter jobb forventes det at de skal gå ut med kollegaer. Selv om Shin (35), mannen til Kanako (35), jobber og reiser mye, ønsker han å bruke så mye tid som mulig med familien sin. I alle fall i helgene. Det kan virke som om det er stilltiende aksept for hvordan samfunnet er strukturert i Japan, både blant kvinner og menn. Med økende eldrebølge og synkende fødselsrate trenger fremtidens Japan mer arbeidskraft. Statsminister Shinzo Abe ønsker å bygge et samfunn hvor kvinner kan skinne som en del av sin «Abenomics», en vekststrategi for Japan. Fremtiden vil vise om japanerne selv er klare for det.
2. pris
Splintene fra en bombekastergranat har boret seg gjennom døren, kjøkkenet og inn til Galas soverom. Etter noen timer har hun allerede benyttet de nye hullene til en kleshenger.
Kyrre Lien
Frilans
En republikk av rebeller
Krigen i Donetsk i Øst-Ukraina er inne i sitt tredje år. 10.000 er drept og nær to millioner drevet på flukt. Kampene mellom de russiskstøttede opprørerne og det ukrainske militæret er ofte intense. Mennesker drepes daglige i en krig som ikke ser ut til å ende med det første.
Juryens begrunnelse: Vi føler en enorm tilstedeværelse. Fotografen har virkelig gått inn i forskjellige miljøer, og klart å bygge det sammen til én historie. Mange av bildene har et symbolsk billedspråk vi liker svært godt. Serien har en sterk åpning og en sterk avslutning.
Danila (4) og hans mor leker i hjemmet deres i Grabovo. Huset ligger nær frontlinjen. Nabolaget deres ble åstedet for passasjerflyet MH17 ble skutt ned sommeren 2014, der 298 mennesker ble drept.
Michael råner rundt på mopeden sin i nabolaget hvor han vokste opp. Nå studerer han i Donetsk, opprørernes hovedstad. Hva fremtiden der bringer vet han ikke, men det er ikke lett å flykte bort fra territoriet heller.
Selv om det bombes hver dag og mennesker blir drept, er det et slags dagligliv i krigen.
En gruppe studenter drikker bort sine bekymringer med store mengder billig vodka. Om natten setter portforbudet inn i Donetsk, som gjør at de gjerne fester natten igjennom for å ikke bli arrestert.
Nabolagene nærmest frontlinjen er ofte delvis forlatte. Her i Makiivka mangler de gatelys, strømmen er sporadisk og vannforsyningen likeså. Det er gjerne de fattigste og pensjonister som ikke får flyttet.
– Jeg vil alltid forbli soldat, forteller Dima (23). Han reiste fra Russland for å bli leiesoldat for opprørerne. Nå sliter han med å få sove. Krigen er usikker og han er lei alt og alle.
Ina «mamma» Lajevskaja har med seg en rose til enkene etter falne soldater i Vostokbataljonen. Olga Fedorovskaja mistet mannen sin Oleg en knapp uke tidligere. Aleksandr, Olegs svigerfar, roper ut i det røykfylte rommet: – Hva er denne krigen for?
I en nedgravd bunker, har soldatene dekorert med tepper og lys. Katten er både til kos og for å fange rotter som sirkler i taket om kvelden. Om natten starter bomberegnet, frem og tilbake mellom styrkene.
Nikita er student i Donetsk. Han ble banket opp på nyttårsaften. Donetsk er et delvis lovløst samfunn, med et politisystem som ikke fungerer.
Siden høsten 2014 er det funnet flere massegraver i områder som tidligere var ved frontlinjen. Likene er for det meste soldater, men noen er også sivile. Å grave i hva som skjedde med de døde soldatene liker ikke opprørerne som hevdet at denne gravplassen var minelagt.
En gruppe soldater på vei til frontlinjen utenfor Debaltseve, i bitende kulde. Det er nå blitt en skyttergravskrig hvor ingen av partene tar noen særlig nye områder. Soldatene består både av lokale fra området, russere og andre tilreisende.
Flyplassen ble nybygd til fotball-EM i 2012 og kostet nær fem milliarder kroner. Nå er den forlatt, utbombet og totalt ødelagt. Det kriges stadig om området, som nå kontrolleres av opprørerne.
3. pris
Aleksandra Berezina (25) sitter på sengen sammen med den yngste sønnen Dovydas (4) og kjæresten Vitalij Zajankovskij (30). Hun flyttet til Boston fra Litauen for åtte år siden. Nå har også kjæresten Vitalij flyttet inn hos henne i det lille huset, der hun bor med moren og barna Vakaris (5) og Dovydas (4) fra et tidligere forhold.
Line Ørnes Søndergaard
Klassekampen
Nedtellingen
Om hundre dager avgjør britene EUs skjebne. På West Street i Boston, Lincolnshire, kan man få kjøpt polsk intimsåpe, og med det vandre rett inn i kjernen av en av hovedtemaene i den pre-Brexit’ske debatt i Storbrittania: Fremmedarbeidere.
Juryens begrunnelse: Brexit var en stor samfunnsmessig hendelse i 2016. Det er fint gjort å fortelle den så intimt og nært. Stemningen kjennes på kroppen. Serien er utrolig godt redigert.
Det er rolig på Boston Metal Recycling denne dagen. På tankesmia Policy Exchanges liste over landets dårligst integrerte steder, kommer Boston på topp. Her er hver sjette av byens rundt 66.500 innbyggere født i et annet land. Befolkningen har økt med 8400 siden EU-utvidelsen østover i 2004. Daily Mail har kåret byen til «Storbritannias mordhovedstad» og «mest segregerte by».
Inne i brakka på Boston Metal Recycling står hostemedisin, en ergometersykkel og en fyr som kaller seg Dancing Dave. Dave Heslam har akkurat levert litt aluminium og serverer røverhistorier, og påstår at sangeren Morrissey bodde i området en gang. Heslam viser fram dansetrinnene sine og tarantella-tatoveringen på magen.
Aleksandra og Vitalij tar en røykepause i bakgården. Aleksandra har jobbet 44 timer bare de tre siste dagene, nesten 15 timer i snitt. Et vanlig skift er 12 timer, med to 20-minutters pauser. Hun jobber som linjeleder på en fabrikk som leverer salat og grønnsaker til supermarkeder og til kjendiskokken Jamie Oliver, ifølge Aleksandra.
Vitalij blåser luft inn i munnen på Dovydas for å roe ham ned. Han er hyper på sjokolade som mamma Aleksandra hadde med hjem fra jobben. Aleksandra vet ikke om hun vil bli boende nå som stemningen er blitt så amper. En kveld ble hun jaget av to engelske menn, da de hørte at hun var utenlandsk.
Boston ligger to og en halv time nord for London. De siste årene har det kommet mange arbeidsinnvandrere hit fra Øst-Europa for å jobbe her. Ifølge polske Robert Krzywda (34) endrer frustrasjonen seg ankomsten av nye grupper. – Polakkene hater litauerne, litauerne hater latvierne, latvierne hater kurderne og engelskmennene hater alle.
Albert Horrey (74) er født og oppvokst i Boston. Han har sett kullgruvene stenge og landbruksarbeidet gå fra å være anstendig til å ligne slaveri. – Dette landet er ikke vårt lenger, sier den tidligere fiskeren, som gir EUs fiskeripolitikk skylda for at han måtte sette båten på land. Han vil ut.
Aleksandra bærer Dovydas ned trappen for en vask før leggetid. – Det virker som verken engelskmennene eller vi er fornøyde. Kanskje det er greit at alle mistror hverandre, for hva kan skje hvis vi skulle finne sammen? Hvis folk begynte å snakke med hverandre, kunne de innsett at vi alle har felles problemer, sier Aleksandra.
