Åpen klasse

Vinner

Midt i sentrum i Chengdu titter store gule øyne ut fra en plastkuppel på en ryggsekk. Song Ke bærer med seg katten sin Junior i ryggsekken over alt hvor hun går. – Jeg er redd for at hun stikker av om jeg ikke tar henne med meg, sier hun. Song Ke har hatt tre katter fra før, og Junior har vært med henne i litt over et år nå. De andre kattene døde før hun skaffet seg Junior fra et av de mange dyremarkedene i byen. – Hun er som en god venn jeg alltid kan ha med meg, livet blir litt mindre ensomt med henne. Også er hun tjukk og veldig søt.

Therese Jægtvik

Oslomet

En hund som heter Potet. En katt som heter Eggeplomme. En fugl som heter Bønne. Det snakkes om en dyre-boom i Kina. Kjæledyr med mat-relaterte navn dukker opp over alt i Kina. I dag finnes det omtrent 38 millioner hunder og katter i landet. For ikke å nevne ildere, fugler, fisk og alle de andre dyreartene som finnes på markedet. Veterinærer, salonger, dyrebutikker, hundehoteller og kattekaféer forventes å tjene godt på Kinas voksende interesse for levende kosebamser de neste årene. Samtidig holder dyrevelferdsorganisasjoner kurs for barnehagebarn, der de lærer hvordan man skal behandle hunder. Pastell-farget tilbehør ser bra ut på bilder, men hvordan føles det ut å ha på kroppen?

Juryens begrunnelse: En original historie som forteller noe større om den kinesiske middelklassen og landets enorme økonomiske vekst.

Neon-fargede, Sørafrikanske sporefrosker har vært populære som kjæledyr i Kina i noen år nå. De farges med industrielle fargestoffer og lasere, og fargene trekker inn i den tynne huden deres. Fargen sitter i huden i fem til seks år, som er noe lengre enn forventet levetid. Dekorerte skilpadde-babyer selges gjerne sammen med små plastkuler som fylles med vann.

Det vanligste er å ta med hunden sin på salongen for en vask annenhver uke, mens klipp og litt mer grundig stell skjer hver måned. Ute i resepsjonen på Kiki Bebo Pet shop i Chengdu sitter to hunder og venter i et rosa bur, mens en annen hund er liten nok til å løpe fritt rundt i butikken. En Bichon Frise glefser litt etter de ansatte da han skal bli fønet tørr, og får et rosa plastnebb tredd over snuten.

Viola Lan og Gina Chen fra dyrevelferdsorganisasjonen Animals Asia Foundation holder en workshop utenfor Changdu for barnehagebarn og deres foreldre i hvordan man behandler hunder. Programmet
finnes i tre kinesiske byer: Chengdu, Shenzhen og Guangzhou. Alle hundene er sertifiserte som terapihunder, og får smykke seg med tittelen Professor Paws under workshopen.

Eggeplomme er ett år gammel, og fraktes rundt i en gul kuppel-sekk. Xiang Ting og kjæresten Chen Hui tar henne noen ganger med i sekken til People’s Park i Chengdu, slik at katten får gå litt i gresset og utforske. Det er kosen som er viktigst for eierne. – Det er jo litt sånn som da vi var små, da vi hadde teddybjørner. Nå har jeg en katt i stedet, sier Tang. – Hun er kosete, og veldig varm og god om vinteren. Også maler hun når hun er glad, sier Hui.

– Vi har en del faste kunder her, som kommer med dyrene sine flere ganger i måneden. Akkurat i dag er det litt stille, forteller Monica som er daglig leder på salongen Kiki Bebo Pet shop. Lukten av våt hund slår imot deg som en vegg når du går inn døra til rommet der en av de ansatte er i full gang med å dusje en katt. Katten gnåler litt, men gir seg raskt over til situasjonen. Etter en full vask, settes den i et varmluftsskap til tørking.

Lin Li kjøpte Potet, en hvit Pomeranian, da hun studerte i Australia. Nå har hun flyttet hjem familien igjen i en forstad av Chengdu, og Potet ble selvfølgelig med. – Han er som barnet mitt. Jeg klarer ikke å se for meg livet mitt uten han. Nå har jeg hatt han i fem år, og hunder som han pleier å leve til de er omtrent åtte år gamle.


Nominert

Eit nytt fylkesvåpen er smidd, ein ny trippel fjellspeiling i vatn lyser.

Signe Fuglesteg Luksengard

Hallingdølen

Yes Viken

Det regnar lett på Ås. Våte statuar står tungt og ser ned på dresskledde menn og damer i gråe, blå og svarte jakker, som går forbi. Dei skiljer seg frå kvarandre i detaljane: eit raudt slips, eit grønt smykke, ein blå pin på ei jakke. Det er her makta over 25 prosent av Norge er samla. Og akkurat denne dagen, skal eit nytt fylke bli til. Kan Viken klare det? Yes we can! Juryens begrunnelse: Nei, nei, nei, nei! Det er veldig tungt å få ordførerkjedet for den nye fylkeskommunen. Serien rommer mye av hva som har foregått i norsk politikk i år på en komisk, men også alvorlig måte. Utrolig godt fanget.

På tross av at fleirtalet på det nye fylkestinget har stemt for å oppløyse fylket allereie før det er sett i gang, skin orda “Viken viser vei” stort ved inngangspartiet.

Liter på liter med kaffi, så er ein i gang.

Dei 87 plassane på tinget er klare til å fyllast. Diskusjonen er snart i gang. Skal fylket bestå? Skal ein samarbeide med naboen? Og kva med naboen bortafor der?

Side opp og side ned med møtebok for fylkesvalgstyret.

To ut, ein inn. Tidlegare fylkesordførar i Buskerud, Roger Ryberg (Ap) går over til å bli den fyrste fylkesordføraren i Viken. Tidlegare fylkesordførar i Akershus og Østfold, Anette M. Solli og Ole Haabeth hjelper til så overgangen blir smertefri.

Mange stemmerundar, mange gratulasjonar og mange komitear blir valt.

Smil til kamera. Eit nytt fylkesting er skriven inn i historia.


Nominert

Eit kyss, eit ligg, ein livslang sjukdom. Den vanlegaste smitteårsaka til HIV i Russland er i dag heteroseksuell sex.

Signe Fuglesteg Luksengard

Hallingdølen

Smittande kjærleik

1,5 millionar russarar lever med HIV, og tala stig raskare enn nokon annan plass i verda. Medan dokterar kallar det ein nasjonal epidemi, forbyr myndigheitene seksualundervisning. Dei meiner kondombruk vil oppfordre til seksuelle aktivitetar og homofili, og slik auke spreiinga av HIV. I staden ber dei russarar om å halde seg til “tradisjonelle verdiar”. Sidan HIV smittar lettare frå mann til kvinne og utroskap er utbreidd, er unge kvinner den nye risikogruppa. Dei lever liv prega av fordommar, skam og utestenging. Mange drøymer om eit anna liv. Men få russiske kvinner er økonomisk sjølvstendige, og er dømt til eit liv med ein ektemann som nektar å bruke ei vekeløn på ei pakke kondomar. Då Kreml har avkriminalisert vald i heimen melder rekordmange kvinner seg på kurs i stripping og poledans for å unngå utroskap. Og ikkje minst, den nye folkesjukdomen HIV.

Juryens begrunnelse: En serie med sterke historier som er spennende utført. Bildene er stilistiske, nesten stockfoto-aktige, men allikevel nære. Et Russland slik man ikke ser det så ofte.

 

Sophia drøymde om kjærleik, og trudde ho hadde funne det. I staden gav kjærasten henne HIV. Mellom fornektelsane slår han henne. Han er likevel ikkje det ho fryktar. Sophia fryktar ho aldri vil finne nokon som aksepterar henne. – Om eg går frå han, vil eg nokon gong oppleve kjærleik igjen? Eg meiner, kven vil bli hjå meg når dei finn ut at eg er positiv? (Sophia vil vere anonym. Namnet er difor ikkje hennar ekte)

Sjølv om HIV-senteret i Kaliningrad prøver å teste så mange som mogeleg, er informasjonen om sjukdomen og korleis ein kan få behandling begrensa. – Stigmaet er stort. Mange tør ikkje fortelje at dei har blitt smitta. Når ingen fortel, trur folk det er grusomt å ha HIV, fortel sjefsdokter Nikolai Cherckes.

Julia Adreeva fekk HIV, men ingen informasjon eller medisin, som fjortenåring. Då ho seinare vart gravid kom ikkje legane når vatnet hennar gjekk. Barnet ho fødte var dødt. – Dokterane diskriminerer meg så snart dei høyrer at eg er positiv. Eg skremmer dei og dei skremmer meg.

Ved HIV-senteret i Kaliningrad testar dei dagleg plasmaet i blodet for HIV. I fjor fekk 85 prosent av dei smitta i regionen HIV frå sex, 14 prosent frå narkotika og 1prosent fekk det frå fødsel.

Etter eit langt og hardt liv som HIV-positiv har Nathalia Knyazeva endeleg funne sin plass. – Eg møtte han på sjukehuset og fortalde han heile historia mi. Han aksepterer meg slik eg er. Eg gav han HIV, men likevel er han der. Det er det største eg har oppleve. Eg meiner, eg har mista så mykje av livet mitt til HIV. Eg fortener kjærleik no.

I dag er HIV usynleg for det blotte auge. Med rett medisin kan ein leve til alderdomen tek ein. Det veit få russarar.

Julia Adreeva lever i dag med kjærasten sin og deira tre born. Alt er bedre no. – Likevel kjenner eg på skammen. Doktorane prøver å skrive at borna mine har HIV i papira deira, sjølv om dei er friske. Eg må heile tida slåsst for å bevise at dei er negative, både til helsepersonell, skule og barnehage.

Logoen til Adresseavisen
Logoen til Aftenposten
Logoen til Bildbyrån
Logoen til DN
Logoen til Foto.no
Logoen til M24
Logoen til NRK
Logoen til NTB
Logoen til OsloMet
Logoen til Sony
Logoen til TV 2
Logoen til VG
Logoen til Vårt Land