Dokumentar utland

Dafer Bertauwi (40) var soldat for Bashar al-Assad i Syria, men flyktet da han så hva militæret gjorde mot folket. Nå bor han i et lite telt med familien sin. — Jeg ønsker en annen fremtid for mine barn og meg. Hva som helst er bedre enn situasjonen jeg er i nå.

På det meste hadde 100 000 flyktet fra krigen på andre siden av fjellet og bosatt seg i Arsal – langt flere enn byens 60 000 innbyggere.

Strømmen av flyktninger går også hardt ut over en allerede svekket infrastruktur. Kloakksystem, vann og vei ble plutselig enda mer underdimensjonert. Mens teltene for flyktningene ble satt opp, økte konflikten mellom de to nasjonalitetene. «Syrerne stjeler jobbene våre», sier mange i byen.

Syriske Abdullah Mahdam (45) sammen med familien sin, i teltet deres. På spørsmål om hvorfor Abdullah dro fra Syria, blir han stille. Så løfter han opp genseren. To dype arr strekker seg fra skuldrene og ned mot slutten av ribbeinene. — De brukte kniver i fengselet, forteller han kontant.

I slutten av 2019 begynte økonomien i Libanon å kollapse. Verdien på valutaen har falt med over nitti prosent, og prisene har skutt til himmels. Verdensbanken kalte nylig den økonomiske krisen en av de verste siden 1800–tallet. Nå lever over halvparten av befolkningen under fattigdomsgrensen. For flyktningene og familiene som vokser opp i leirene beskrives situasjonen som prekær.

Mohammed Jarieh (22) er libaneser og taxisjåfør i Ar- sal. Den økonomiske krisen har truffet han hardt.— Det er ingen jobber her. Folket dør, sier han. Ofte sitter han slik, i bilen og tar en sigg, mens han venter på kundene som aldri kommer.

— Det er ikke noe bra her i leiren, og vi har ikke råd til å kjøpe klær. Vi leker mellom teltene, men vi må være stille. Hvis vi lager mye lyd blir vi kjeftet på, forteller den syriske flyktningen Jourie (12) med lillbroren Neiah (1) på armen.

Parkerte biler i byen som grenser mot Syria. Over hele Libanon var tilgangen på bensin minimal i 2021, til dels fordi mye ble smuglet over til krigsherjede Syria.

— Jeg var redd da IS var her. De kontrollerte alt og vi kunne ikke bevege oss fritt, forteller Mohammed Rayed (50, t.h.) og tar seg en slurk av kaffen sin.

En av de få inntekts- kildene inn til fjellandsbyen Arsal er steinen den er bygget på. Store hvite klosser med stein hugges ut av fjellet, kuttes opp, poleres og selges videre. Arbeidet utføres ofte av syrere, som anses som billig arbeidskraft i landet.

— Hvis det er dårlig stemning mellom meg og kona så kommer jeg ut hit til duene. De gir meg ro og glede, de er som en del av familien min, forteller den syriske flyktningen Mohammed Farah (35).

Libanesiske Neiman (7) mistet sin far Khaled da han ble drept av terrororganisasjonen IS, som hadde invadert byen. Nå sliter familien med å overleve etter at de mistet forsørgeren i familien.

Tusenvis av mennesker har demonstrert mot Taliban etter ekstremistene tok makten. Demonstrantene protesterte mot Pakistan, som de mener har hjulpet Taliban i krigen i Panjshirdalen. Taliban forsøkte flere ganger å sperre veien for demonstrantene. Taliban- soldater svarte med vold og skyter i været for å skremme vekk demonstranter som roper slagord mot dem.

Taliban skal ha laget svartelister over folk som samarbeidet med vestlige allierte. De går fra dør til dør og jakter på folk. Talibans elitesoldater pågriper en person som var mistenkt for å ha vært med i det tidligere styret.

Svært underernærte barn strømmer til sykehusene i Afghanistan. Landet er på vei mot en humanitær katastrofe etter at Taliban tok makten. Bare fem prosent av afghanske familier har nok mat å spise hver dag. Afghanistan var i en alvorlig situasjon allerede før Taliban tok makten den 15. august. Kombinasjonen av krig, alvorlig tørke og følgene av koronapandemien gjorde at mange hadde store problemer. Bibi Zahra har tidligere mistet fire av åtte barn. Nå er den yngste sønnen, to måneder gamle Matiullah, svært syk.

Qudratullah Hamza, Talibans nye guvernør i Mazar-e- Sharif, lover i sin første tale en regjering for alle afghanere. Men folk flest er lite overbevist og klager over vanskelige tider.

Da Taliban tok makten i Kabul 15. august, ble mange vestlige ambassader tømt. De ansatte ved den norske ambassaden i bydelen Wazir Akbar Khan ble evakuert dagen før. Ingen private eiendeler ble tatt med. Nå har 56 Taliban-medlemmer flyttet inn i Norges ambassade. Ambassadøren hadde et ganske stort lager med alkohol, som Taliban mente var haram, altså forbudt ifølge Islam. De hadde samlet sammen flasker med vin og sprit sammen med andre ting som de mente måtte brennes. Deriblant noen flasker med soyasaus.

I et av de mange rommene i den norske ambassaden står det en romaskin. I det tidligere så terrortruede Kabul har det ikke vært bare-bare for ambassadøren å dra utenfor ambassadeområdet for å trimme. Da har det sikkert vært greit med en romaskin. Taliban- sjefen Amir Mohammed Mohammed testet ambassadørens romaskin.

Siden 2001 er afghanske kvinner, særlig i byene, blitt vant til en helt annen form for frihet. Millioner av jenter har fått gå på skole, mange har fått høyere utdanning og fremtredende jobber. Etter at Taliban tok over makten er mange afghanere bekymret for fremtiden. Bekymret for en sviktende økonomi, manglende ytringsfrihet og for kvinners rettigheter. Sist gang Taliban styrte Afghanistan, fra 1996 til 2001, ble jenter og kvinner nektet all form for utdanning. Kvinner hadde svært begrensede muligheter til å jobbe. De fikk kun lov til å gå ut av huset dersom de hadde med seg en mannlig verge. 15. september var klasserommene for 1—6. trinn fulle ved Zarghona jenteskole i Kabul. Jentene fra 7. til 12. trinn må inntil videre bli hjemme.

Da Taliban erobret Wardak, ble noen av krigerne igjen for å bemanne politistasjonene. Mennene som hadde blitt anklaget for drap og terror, skulle nå være politimenn. En 24-åring blir pågrepet for en narkotikaforbrytelse. Hvilken skjebne som venter ham, er uklart. Han skal dømmes etter Talibans tolkning av sharia, islamsk lov.

Musa Qala i Helmand-provinsen har bare én skole. Den er religiøs, en såkalt madrassa. Barna læres opp til å tro på Talibans idealer. En av de sentrale ideene er at kvinnene har en underordnet plass i et muslimsk samfunn. De skal helst ikke synes i offentligheten. Mange barn sitter tett sammen og messer tekster fra Koranen. Pekefingeren opp er en hyllest til Allah.

Ti år gamle Naila Mohammad fra Wardak får gå på skole frem til sjette klasse.

Nye kropper som finnes på forlatte slagmarker og i veikanter sendes til gravplassen daglig. Det er mange som skal legges i jorden. For mange. Tre begravelser gjennomføres i én seremoni.

Mens soldatene bæres til graven går de sørgende forbi nye hull, hvor kroppene som kommer etter skal legges til hvile. Men selv om mange er drept, er det også mange som har overlevd. For dem blir livet aldri det samme.

I landsbyen Martuni sitter 21 år gamle Ara. Han studerte til å bli skarpskytter da krigen brøt ut, og ble raskt sendt ut for å kjempe. Mindre enn to uker etter at konflikten blusset opp igjen, mistet han et ben da han ble rammet av et missil.

Aras bestemor overlevde kampene i landsbyen. Nå som barnebarnet er tilbake fra krigen liker hun å erte ham, og spør hva han vil gjøre nå. Svaret har hun klart: Nå må han finne seg en kone. Ara smiler sjenert når hun sier det, før blikket flakker nervøst mot tomrommet hvor benet hans en gang var.

Huset til Aras familie havnet midt i skuddlinjen under krigen. Forbrente metallstenger fra det som en gang var familiens senger er det eneste som står igjen i rommene.

En guttegjeng leker i Aras landsby, mellom ruinene av falne barndomshjem.

Familien til Ara er ikke de eneste som sitter hjemløse igjen. Martin Sahian (65) står i huset faren hans bygget på 1970-tallet. Under krigen på 1990-tallet ble huset bombet. Martin bygget det opp igjen.

I 2019 ble han ferdig med å nedbetale lånet han tok opp for å reparere skadene. Nå må Martin bygge opp huset for andre gang.

Men mange armenere vil aldri kunne kjøre langs kjente veier til husene sine igjen, uansett om de bombet eller ei.

Selv om Martin har en stor jobb foran seg, er han heldig. Jentas familie har ikke noe hjem å vende tilbake til. Landsbyen deres ble gitt tilbake til Aserbajdsjan som del av våpenhvilen. Nå bor hun på et hotellrom med moren, faren og broren. Hvor lenge, aner hun ikke. Det ene øyeblikket danser hun rundt og viser leker hun har fått som trøst fra frivillige arbeidere, det neste blar hun gjennom morens telefon og ser på bilder av huset hun ikke kan vende tilbake til. Det er mange familier i Stepanakert, som leter etter et nytt hjem. Andre leter etter noe enda kjærere.

Mødre og fedre har reist til Stepanakert fra hele landet. De leter etter sine sønner og døtre som kjempet i krigen. På Armeni hotell holder de fort. Rundt inngangen står klynger av fedre og puffer på sigaretter med tomme blikk.

Margarita leter etter soldatsønnen sin. Da krigen brøt og sa hun til ham: – Hvis ikke du kjemper for fedrelandet vårt, hvem vil gjøre det da? Disse ordene angrer hun bittert på. Et par dager før krigen avsluttet ringte han og takket for alt hun hadde gjort, og beklaget for det han hadde gjort galt. Siden har hun ikke hørt fra ham.

Nara og datteren Angelina (13) tenner lys på nyttårsaften for mannen og faren. Han var soldat og ble drept under krigen. Tradisjon tro skal ikke armenere feire den første nyttårsaftenene etter et dødsfall i familien, men minnes de tapte.

En halvtime inn i 2021 sovner Angelina og broren For (13) på sofaen, ved siden av minnealteret moren har satt opp for faren, Tomasz. Familien forteller historier om ham – barna om bjørnen de fant i skogen i fjor sommer, Nara om kjærlighetsbrevene han sendte da de var yngre. For å illustrere viser Gor bilder på mobilen fra minnene de beskriver. Plutselig stopper han ved bildet av en soldat som ligger på bakken. Rester av hjernen renner ut av skuddet som har gått gjennom hodet hans. Det ene øyet mangler. Det andre stikker ut av skallen. Et hull på brystet er synlig gjennom uniformen. Han er en av 18 aserbajdsjanske soldater faren til Gor drepte, før han fjernet øynene og hjertene deres. Hevn for at de sendte 18 skudd gjennom kroppen til vennen hans. Tomasz ble drept 7. desember. To dager for våpenhvilen. Omringet og skutt i sykebilen han såret skulle forlate slagmarken i. Familien synes likevel de er privilegerte. – Vi trenger ikke gråte. Det er folk som har det mye verre, forteller Gor. – Noen mistet fedrene sine da de var tre år gamle. Vi fikk i hvert fall denne tiden med ham.

1. nyttårsdag står armenske soldater parat langs frontlinjen.

Arman (19), Armen (19) Karen (19), og Lev (20) i hytten de bor i langs fronten, så nært at de kan høre fienden snakke på andre siden av skyttergraven.

Arman ble skadet i et droneangrep i krigen. Nå er han tilbake på vakt ved fronten. Han ble sendt til krigen som del av førtegangstjenesten sin. På spørsmål om han vil fortsette i militæret når tjenesten er over, rister han raskt på hodet. Aldri igjen.

Det spørs om Armans ønske oppfylles. Hvis den frosne krigen tiner igjen er det ikke utenkelig at de som har kjempet før blir kalt inn igjen. Våpenhvilen er skjør. I hjemmet til Gor (4) er rester av kulehull i vinduet fremdeles synlig.

Gors far ble tatt som krigsfange. To uker etter at faren vendt hjem etter å ha vært krigsfange, går Gor fremdeles rundt i skuddsikker vest.