Dokumentar Norge
1. pris
Bonde Svein Brox overtok gården Løkkeneset etter foreldrene. Da var det vanlig hvit sau på gården, men etter hvert gikk han over til villsau, fordi den klarer seg bedre selv og kan gå ute hele året. Sauene får tilleggsfor i de verste vintermånedene.
Ingun Alette Mæhlum
Frilans
Tussøy
Tussøy ligger på yttersiden av Troms og har en håndfull fastboende. Det er stor uenighet om hvor mange innbyggere det er på øya. Noen mener det er fem innbyggere, noen sier det er sju og andre igjen vil hevde de er ni. På femtitallet var folketallet rundt seksti, men gradvis flyttet folk nærmere skole, jobb og en mer praktisk hverdag. Dette er en dokumentar om de som har valgt å bo på Tussøya.
Juryens begrunnelse: Dette er årets overraskelse. Vi lar oss imponere over fotografer som står i slike langvarige prosjekter. Ofte savner vi samtids- dokumentasjon fra eget land, spesielt i en tid der vi trekkes bort fra bygda og inn til byene. Dette er klassisk reportasjefotografi som dokumenterer norsk kultur og landskap på en grundig måte. Fotografen har turt å holde på sitt eget bildespråk gjennom hele historien. Det er snø og kulde, men vi føler varmen – vi har lyst til å være der. Fotografen er på innsiden, og vi er der med henne.
Tussøy ligger i Kattfjord utenfor Kvaløya i Tromsø kommune.
Vind fra vest. Ragnvald Kristiansen.
Svein Brox slakter hjemme til eget bruk.
Væren blir fraktet fra avlivingsplassen til fjøset. Bonden forsøker å avlive dyrene et stykke unna flokken.
Interiør hos Ragnvald og Olly Kristiansen.
Ekteparet Ragnvald og Olly Kristiansen spiser boknafisk.
Odd Ragnvald Kristiansen er på besøk hjemme hos faren Ragnvald.
Yttersia.
Ragnvald Kristiansen.
Naturen kan være brutal for nyfødte villsaulam når sauemora ikke vil ha de.
Ragnvald Kristiansen har vært på havet hele livet og kjenner hvert skjær omkring øya.
Ragnvald Kristiansen har laget sitt eget båtmotormuseum. Selv om det bare er sju innbyggere, finnes det tre museer på øya: Tussøy båtmotormuseum, Tussøy kulturhistoriske museum og Nerstua, som er et restaurert Nordlandshus.
Det går ferge to ganger daglig til øya.
Mange som har vokst opp på øya, eller har slekt derfra, ønsker å tilbringe ferier og helger her. Det er færre husrom enn folk som ønsker å reise dit, så det er flere campingvogner og spikertelt på øya. På femtitallet bodde seksti personer på øya, nå er det blitt et lite ferieparadis for etterkommerne.
Nell Olsen.
Jon-Arild ”Lange-Jon” Olsen setter sammen juletreet. Det er godt med alt som er gjort. Han har hytte på øya sammen med kona Nell. De har planlagt å feire jula her. Naboene kaller ham ”Lange-Jon” fordi han lenge var Norges høyeste mann. “Nå er jeg bare Nord-Norges høyeste”, forteller han. “Det er visst en kar sørpå som er høyere”.
Rømmegrøt på sankthans. Odd Ragnvald Kristiansen, Ragnvald Kristiansen og Nell Olsen.
Siss-Heidi Johnsen har hytte på øya, men hun bodde her fast i flere år sammen med mannen Roy.
Hennie Kristiansen er hjemme på juleferie hos foreldrene Ragnvald og Olly. De syntes det var greit å slippe alt styret med juletreet, så de byttet det ut med en nisse.
Årets første grilling for Robert Kristiansen og Gunn Heidi Olsen.
Søpla bæres til fjæra for å brenne på sankthansbålet.
Sau og en gammel Ford. Det er 2,8 kilometer vei, og de har tre biler som er i bruk og ni som ikke går lengre.
2. pris
Negin (15) kom til Norge med familien i 2009. De søkte asyl på bakgrunn av politisk forfølgelse i hjemlandet Iran. Etter nesten fem år i Norge ble familien tvangsreturnert til Iran. De flyktet til Tyrkia, hvor de nå bor, i påvente av avgjørelsen fra FN på søknaden om kvoteflyktning-beskyttelse. Det eneste som holder Negin oppe i Tyrkia, er svømmingen og drømmen om å delta i OL.
Andrea Gjestvang
Frilans / Panos pictures
Tilbake
De levde som vanlige norske barn og ungdom i årevis, til den natten politiet kom og de ble sendt tilbake til hjemlandet. For mange innebar det en tilværelse på flukt – igjen. Med seg har de minner om hverdagen og vennene i Norge, og håpet om en dag å få komme tilbake.
Juryens begrunnelse: Et ekstremt godt gjennomført prosjekt. Fortellingen er så viktig – fotografiene så vakre. Serien formidler en annen side av historien om flyktninger. Fotografen har funnet en historie hun vil formidle, for så å reise til mange forskjellige steder og finne menne- skene som kan fortelle om å bli sendt ut igjen. Fotografen har tatt grundige og bevisste valg for å få konseptet til å fungere. Samtidig har hun hatt overskuddet til å lage disse mellomskuddene med hagestoler og et tomt rom.
Negin har beholdt nøkkelen til huset hun bodde i, i Farsund.
Soverommet i Sundveien, hvor familien bodde i underkant av fire år.
Amin (16) flyktet fra Afghanistan sammen med foreldrene og to yngre søsken. De søkte asyl i Norge i 2009 og bosatte seg på Ål. Etter nesten fem år ble de sendt tilbake til Kabul. På egenhånd flyktet Amin tilbake til Europa, mens resten av familien lever i skjul i Iran. Her har han nettopp sluppet ut av lukket mottak i Athen.
Postkortet fra Gol er en av få eiendeler Amin tok med seg på flukten tilbake til Europa. Han bærer det i en liten skulderveske.
Tobias (17) er Amin sin bestevenn på Ål. Han fikk sjokk da kompisen var borte. Planen deres var at Amin skulle bli bilmekaniker og reparere crossbilene til Tobias.
De syv søstrene Doaa (21), Israe (15), Gofran (20), Mona (17), Bayan (12), Sara (9) og Nora (7) Al-Zanghari fra Jordan bodde på Namsos i inntil ni år før de ble tvangsutsendt. De to yngste ble født der. Tilbake i Irbid har ingen av jentene mulighet til å gå på skole. Uten utdanning er fremtidsutsiktene for jenter mørke i Jordan.
Hagen utenfor rekkehusleiligheten søstrene bodde i på Namsos.
Kort tid før de ble hentet av politiet kjøpte Bayan og venninnen Gyda et vennskapskjede som de delte.
Richard (14) kom til Norge i 2009 sammen med tre søsken og moren. De ble bosatt på Borkenes i Kvæfjord. Etter nesten fem år ble de tvangsreturnert til Nigeria. Med hjelp av støttegruppa i Borkenes ble familien sendt til Italia, hvor faren bor.
Fotballskoene var en av de få tingene Richard fikk ta med seg fra Norge. Han har gode minner fra da han scorte mål med dem.
Riksvei 83 mellom Borkenes og Harstad var noe av det siste familien så, da de ble hentet av politiet tidlig på morgen onsdag 24.september 2014 og sendt til Nigeria.
3. pris
Stig B. Hansen
Aftenposten
Ikke så lett
I januar 2014 veide Mia Aale 139,5 kilo. Hun hadde sovet, grått og spist bort det siste året. Aldri hadde hun veid så mye. Aldri hadde hun følt seg så lite verdt. Hun bestemte seg for å gjøre noe med det.
Juryens begrunnelse: Varmt og fint skildret om en viktig samfunnsproblematikk. Vi følger reisen til Mia og vi blir glad i henne. Overvekt i vår tid blir ofte møtt med stigmatisering, men her møter vi henne som menneske.
En liten runde for mange, men en stor seier for Mia Aale. I september 2014 løper hun for første gang i sitt liv en hel runde på en idrettsbane.
I løpet av vinteren 2014 trente Mia mange ganger i uka og la om kostholdet. Hun gikk ned over 32 kilo. Neste mål var å komme under 100.
På trening.
Mia hadde en blogg og fikk mange sponsortilbud. Et var lymfedrenasje. Hun prøver en gang, men går tilbake til trening og sunn kost.
Halloween er høytid, også hjemme i Asker. Hun synes hun får mer dritt slengt etter seg på gaten i Oslo enn her, hvor hun etter hvert er blitt en kjent skikkelse.
Kjæresten Lars er en viktig støttespiller for Mia. Her har hun sminket ham som “The Joker”.
Mia samler på tatoveringer. Her blir hun tatovert på tatoveringsstudioet Lucky 7 i Oslo samtidig som hun oppdatere sosiale medier.
Mia fikk tatovert mottoet til hennes personlige trener på låret.
Å slutte å røyke viste seg å bli vanskelig.
Seieren i svømmehallen. Jovisst kostet det krefter, jovisst var Mia nervøs og stresset i garderoben i Drammenshallen i mars. Men øyeblikket da hun leende løftet datteren Sofie opp i armene sine i bassenget, var et øyeblikk av ren glede. “Jeg turte!”. Ingen motivasjon har vært sterkere enn Sofie. Et av de viktigste målene har vært å dra i svømmehallen med henne.
Utover våren og sommeren 2015 gikk Mia kraftig opp i vekt igjen, men vekten vil hun holde hemmelig. Nå er det psyken som er viktig: Å ha det bra.