Sport

1. pris

Kun Kinas mest talentfulle barn blir rekruttert. Det finnes over 2000 toppidrettskoler i Kina, og hele 95 prosent av Kinas medaljevinnere kommer fra disse.

Javier Auris

Student, OsloMet

Pingpong-landet

Hver dag spiller over 300 millioner kinesere nasjonalsporten bordtennis. Siden Mao Zedong utropte bordtennis til nasjonalsport i 1950, har kineserene dominert sporten internasjonalt. På toppidrettskolen Dongdan i Beijing kjemper Huang Tse Tien (9) om å bli Kinas fremtidige idrettshelt.

Juryens begrunnelse: En fortelling like mye om ensomhet som om sport. Denne serien forteller på flere nivåer. Ping pong blir rammen om en større historie, om det å være barn og vokse opp med ambisjoner og valg som andre har tatt for ham. Det er spennende å se at fotografer kan dyrke det narrative i sportssjangeren.

Huang (9) ble sendt over 200 mil bort fra familien for å bli verdens beste bordtennisspiller. Konkurransen er nådeløs. Hvert halvår blir elevene evaluert av trenerteamet. Om ikke eleven kan vise til en positiv utvikling, får hun eller han ikke fortsette på skolen.

Huang har kun vært på Dongdan-akademiet i to uker og er den ferskeste eleven på skolen. Hans hverdag består nå av tre treningsøkter, hvile og to timer vanlig skole. Huang og de andre elevene er på vei til dagens første trening.

Når ikke barna er på trening, oppholder de seg på rommene sine i åttende etasje. Der benytter de enhver anledning til å utfordre hverandre i sjakk. – Bordtennis er som sjakk, du må alltid tenke hvordan mostanderen vil svare, sier Huang.

Huang og de andre barna har selv ansvaret for renholdet. Huang venter på tur for å bruke vaskemaskinen.

Det tette samværet gjør at barna raskt finner tonen. Huang deler broderlig kveldsmåltidet med en annen elev.

Hver trening innledes med en peptalk fra trenerteamet. Elevene, som er mellom 8–12 år, får grundige instrukser for treningsøkten.

Kina revolusjonerte bordtennissporten ved å etablere toppidrettsskoler der barn helt ned i femårsalderen får profesjonell trening. Det har gjort Kina til den mestvinnende nasjonen og bordtennis til et nasjonalt symbol for kineserne. Vil Huang innfri forventningene?

2. pris

Outsideren – Fredrik Dønn: – I tre år måtte jeg ha hjelp til å puste. Jeg satt i rullestol og fikk mat gjennom magen. Da jeg omsider ble bedre, tok mamma og pappa meg med i Frognerbadet. Der dinglet jeg med beina og så på de tøffeste gutta, de som kastet seg flatt ut fra tier’n. De hadde alt jeg ikke hadde: Oppmerksomheten og det gode selvbildet. Jeg ville ha det samme, så jeg ruslet til kanten av bassenget, ventet til det var fult av folk, slapp meg utfor og deiset i vannet med mageplask. Jeg visste jo ikke at de andre krøp sammen før de landet …

Martin Slottemo Lyngstad

Paragon/Aftenposten

Mannefallet

En etter en hiver de seg utfor 10-meteren. Er «dødsing» bare testosteron og selvhevdelse? Stupestilen innebærer å kaste seg utfor 10-meteren med kroppen i vannrett X-formasjon og holde den så lenge som mulig, for å krøke seg sammen rett før vannflaten brytes.

Juryens begrunnelse: De kaster seg ut i det ukjente! For en fart, for et svev, for en frihetsfølelse! Samtidig blir de som fristilte statuer mot grå himmel, forstenet i tid. Og vi blir sittende og se på kroppsholdninger, former, størrelser, vridninger. Dette er stille actionbilder.

Den sosiale – Arne Haugland: – Jeg tror alle har behov for tilhørighet, for å være en del av noe. Det er nettopp det som er så rått med dødse-miljøet. Det er så romslig og inkluderende. Jeg tror alle som kommer inn, føler seg sett og ønsket, uansett om de er rockere eller fjortiser eller eiendomsmeglere, som meg. Alle er bare dødsere, ikke sant? Det tror jeg har betydd mye for mange.

Veteranen – Espen Moltudal: – Det var i -77. Jeg var bare syv og satt og så på gamlekara som dødset. Jeg syntes de sykt rå ut og kom meg omsider opp på tier’n. Men jeg nølte. Guttene sto bak meg på brettet og spurte om jeg ikke skulle hoppe. Jeg rakk ikke å svare før de tok tak i meg og hev meg ut i luften. Jeg rakk ikke å bli redd. Panikken kom først under vann, for jeg kjente at jeg fikk et slag i trynet. Dessuten hadde jeg hørt om han som spjæret magen. Folk tror det er en legende, men det skjedde det, altså. Så jeg kikket febrilsk etter blod. Men jeg så ingenting, og derfra har det bare tatt fart. Det blir bare mer og mer moro, selv om ungguttene driver med ting som ikke har noe med klassisk døds å gjøre. Hm, når jeg tenker etter, så ser de vel litt annerledes ut enn meg også.

Urokråka – Kristoffer Johannesen: Jeg var ganske bråkete på skolen, husker jeg. Rastløs, på en måte. Og ganske styrt av impulser og innfall. En gang fikk jeg skikkelig lyst til å hoppe ut av vinduet på skolen, så da hoppet jeg. Det ble mye styr. Brev med hjem og greier. Men den snøhaugen nedenfor var svær, og det virket så fristende, ikke sant? Jeg tror at alle voksne vil leke, egentlig, finne barnet i seg selv, men at de ikke tør eller klarer å rykke seg ut av den travle hverdagskvernen. For meg er ingenting viktigere enn det. Å leke. Å bare gjøre det jeg har lyst til.

Veivelgeren – Johannes Holte: – Jeg har alltid hatt lopper i blodet, vært litt vill, litt sånn Emil i Lønneberget-type. Men jeg er ikke liten lenger. Jeg er 17 og snart voksen. Jeg må finne ut hva jeg skal gjøre. Men alt jeg vet, er at jeg er redd for å bli stuck i en sånn organisert rutinetilværelse der ting skjer om og om og om igjen. Mange rundt meg vet hva de skal og hvor de vil. Det gjør meg ganske sjalu, egentlig. Eller, jeg blir urolig av det. Tiden er plutselig blitt så knapp, og det er jo ikke bare-bare.Det er første gang jeg selv kan styre retningen, ikke sant? Og det vil påvirke hele livet. Det virker så stort, på en måte. Så skummelt. Men på tier’n forsvinner alt. Da er livet bare gøy.

Debutanten – Anders Iversen: Finnmark rundt er 130 mil. Planen er å bruke seks måneder. Jeg gleder meg vilt til å være alene og bare jakte og fiske og gjøre det jeg har lyst til. Det er som om andre har bestemt hvordan vi skal leve, på en måte. Skole, organisert aktivitet, jobb, venneavtaler. Nå har det tatt helt av, med Facebook og sånt. En skal liksom dele og følge med på alt og alle hele tiden. Jeg er litt introvert og synes det er slitsomt. Derfor liker jeg å være ute og alene. Det gir meg ro. Jeg blir sterkere av det. Men det er ikke bare-bare å overleve der ute, så jeg måtte finne en test. Og selv om jeg var sykt redd, så gjorde jeg det. Jeg dødset fra tier’n! Da kan jeg klare alt. Da er jeg klar.

Den gifteklare – Thord Samuelsen: – Kjæresten min var kjemperedd nå før VM, for vi skal gifte oss i neste uke – og det går jo ikke alltid helt etter planen. Jeg har knekket nesen i et døds tidligere. Men det gikk heldigvis bra, og kjæresten ble kjempeglad for at jeg kom hjem med et helt ansikt. Jeg kan jo forstå det.

Barskingen – Bendik Alm: – Jeg og vennene mine hang mye på Frognerbadet da vi var yngre. Da vi så noen som dødset fra tier’n, gikk en kompis opp på femmer’n og prøvde seg. Da var det gjort. Ingen kunne være den feige som ikke turte. En annen turte. Så gikk han opp på syver’n, og til slutt var han der oppe, på tier’n. Du vet at det kommer til å gjøre vondt å møte vannflaten. Spørsmålet er bare hvor vondt. Men det skal jo kreve litt å være den barskeste på badet.

3. pris

– Dette er vektkuttet. Jeg ligger og «slapper av» i glohett vann for å få svettet ut de siste kiloene. Dette er dagen før kampen, en time før innveinga. Dette er dritt. Du liker ingen. Du vil bare veies inn og få spise.

Sebastian S. Bjerkvik

Frilans, Adresseavisen

Proffdebut i MMA

Det er ingen spøk å proffdebutere i MMA. Mixed martial arts er en fullkontakt-kampsport med elementer fra blant annet boksing, karate, jujutsu, bryting og judo. Kristian Skogmo dro til Stockholm og fikk bank.

Juryens begrunnelse: En brutal sport blir skildret på en sår og vakker måte. Gutten ligger på senga, innpakket som et lite barn. Senere er han sønderslått. Kontrasten er er sterk. En god og tett serie med veldig fint lys.

– Dette er like etter varmbadet, for å ettersvette. Jeg ble pakket inn i et kvarter for å ettersvette. Her tenker jeg «nå er det bare noen runder igjen. Kom igjen, Kristian!». Du prøver å snakke og tulle med de rundt deg. Høre på musikk. Mye enklere når du kan kødde litt. På slutten begynte jeg å synge D.D.E bare for å få det maksimalt harry. Humøret må opp. Jeg er som tom på det tidspunktet. Det var artig og hardt. Fin miks.

– Da jeg var ferdig, hevet jeg bare arma og gikk rett ut. Brydde meg ikke om publikum da.

– Mellom en av rundene. Jeg har bare lyst å gi opp, men Thomas gir meg en pep talk og meg energi til å fortsette. Kampen gikk ikke som planlagt, men jeg er glad for at jeg sto løpet ut.

– Dette er i tredje runde. Der taper jeg. Hvert slag gjør vondt i hodet. Da stopper dommeren det. Teknisk knockout. – Var du på nippet til å gi deg? – Nei. Hehe. Aldri! Så lenge jeg kan røre meg, er det det bra. Det var rett av dommeren å stoppe kampen, men det var også rett å ikke gi seg. Det viser at jeg vil. «Ay, Skogmo, ja. Han gir seg ikke så lett.». Jeg er en tøffing, da. Det er bra.

 – Der var jeg jævla skuffet. Jeg satt der bare. Innser at jeg har tapt. Så stor skuffelse som du gir deg selv. Både deg og teamet rundt deg. Som du bare… jaja. Jeg følte at jeg kunne gjort mer, men han var jo bedre. Bare en stor skuffelse, egentlig.

– Her var jeg ganske død. Det var rett etter at noen sa at han hadde vunnet. De bar meg ut. Jeg tenkte ingen ting. «Nå er jeg ferdig. Nå trenger jeg ikke tenke på diett, trening, etc.» På en måte fri. Men også skuffet over tapet. Kroppen kjennes helt forferdelig ut her. Hodet. Det er som å få en hammer som treffer deg i hodet. Det var det verste med hele skiten. Det kjentes ut som…jeg har aldri kjent noe så vondt i hele mitt liv. Bare intensiv smerte hele veien som bare trigget hjernen.

– Fy faen. Hahaha! Her tenker jeg «dette gidder jeg faen ikke mer!». Det er starten av tredje runde. Thomas kommer inn og gir meg beskjeder. Jeg var så sliten. Da tenkte jeg virkelig at «seriøst, nå gidder jeg ikke mer». Jeg var på nippet til å bryte, men jeg er glad jeg fortsatte. Jeg skjønner hvilken vei det går, men jeg vil ikke akseptere det. Man vil aldri gi seg. Jeg skjønner at jeg ligger tynt an, men tror jeg fremdeles har en mulighet.