Åpen klasse
Vinner
Mona Ulriche Schanche
Frilans
Ikke gi meg en grunn til å bli
Tomheten, på rommet hos familien på Stovner. Daniel og jeg har hatt en tung samtale om hvordan tankene hans ser ut, og han sitter igjen med en gjennomgående følelse av tomhet. «Jeg er ikke verdt denne verden, jeg vil ha fred, jeg orker ikke mer.» skrev Daniel i selvmordsbrevet sitt til meg. Tre ganger har jeg reddet livet hans og tre ganger har jeg gitt ham en grunn til å bli. For ham er jeg sola, men ingenting når bunnen av et sort hav. Da jeg ble kjent med bestekompisen min så møtte jeg en intelligent mann med mye omsorg og autoritet. Han gikk alltid med Batman-logo på klærne og favorittfargen hans var rosa. Det tok meg ikke mer enn to uker før han fortalte meg om tidligere selvmordstanker. Et halvt år senere innrømmer han at han skulle ta livet sitt den sommeren vi brukte på å danse, bade, spise god mat og kjøre ut i solnedgangen på eventyr. Han ville dø «while on top». Plutselig møtte jeg en redd, sårbar og liten versjon av ham. Over de neste månedene delte han alt med meg, bortsett fra datoen alt skulle slutte. Ved hjelp av en felles venninne la vi en plan, at han ikke skulle få lov til å dø før han i det minste hadde prøvd «alt». Men jo nærmere han kom den tidligere planlagte dagen, jo vanskeligere var det å kjempe. Etter et halvhjertet forsøk den andre januar i 2021 fulgte to måneder med innleggelse, behandling og meditasjons- timer hvor han skulle tenke seg bort til en vakker strand.
«Det gjør vondt hver time, hvert minutt og hvert sekund av hver dag, hvor jeg ikke kan ta på meg masken og tilsløre hverdagen.» 10. november har han overlevd i 313 dager. Daniel står opp, lager seg frokost og husker at han gledet seg til jobb. Han har fått en stilling som assisterende ferskvaresjef på en ny Meny-butikk som åpner om to dager. Det siste han husker er å gå inn i dusjen. Det neste… at han ligger i en sykehusseng. Ikke husker han telefonsamtalen vår heller. «Kunne du ikke bare ha ringt meg senere», sa han fortvilet, «så hadde jeg ikke måttet være her nå». Tre ganger har jeg reddet livet hans. Spørs- målet er om jeg kan gi ham en grunn til å bli.
Juryens begrunnelse
Et arbeid som utføres respektfullt. Juryen har aldri sett så sterke bilder relatert til selvmord som disse. Det har vært et skifte i hvordan selvmord blir omtalt i det norske ordskiftet og i medie- ne de siste årene. Det er mer åpenhet. Vinnerbildet er tatt ut fra en lenger serie, som er gjennomført og utrolig sterk. Det var ikke mulig å publisere hele denne serien her, og juryen har derfor valgt ut ett bilde. Det ville vært unaturlig å ta ut enkeltbilder. Portrettet kan også evne å heve en debatt som juryen mener det er ekstremt viktig å ta. Det er et tema som mange foto- grafer har vært urolige for å jobbe med, som er ufattelig vanskelig å ta tak i. Denne fotografen har klart det.
2. pris
Kristine Nyborg
Frilans
Mammahjerte
Hverdagen er vakker, et glansbilde vi setter i album og peker på med glede i stemmen og minner i ho det. Midt i hverdagens anstrengelser og avbrytelser står mor og holder tøylene. Da jeg fikk barn flyttet vi til Canada hvor barnehagen for våre tre barn ville kostet 22 000 kr i måneden. Det hadde vi ikke råd til, så
jeg tok på meg hovedansvaret for barna. Dette er historien om det.
Å lage barn er en biologisk prosess. Å bli mamma er er så mye mer enn det. Kroppen min fødte tre barn på 15 måneder og alle milepælene kom så brått på at jeg mistet fotfestet.
Juryens begrunnelse
En vakker skildring av noe som er vanskelig å fotografere – hverdagen. En universell fortelling mange kan kjenne seg igjen i og fotografen har lykkes med å lage harmoniske bilder og formidle følelsen av å være forelder.
Plutselig skal man lære seg å forstå flere mennesker på en gang, alle med ulike behov, tanker og personligheter. De er som speil og i møte med dem ser man seg selv
på godt og vondt. Det er som å oppleve et ekko av egne usikkerheter, alltid.
Vi skal ikke vise frem byrden barn kan være, bare gleden. Men å oppdra barn er mer enn husly og ernæring, kos og kaos. Det er en hverdag fylt med alt man bør gjøre, diktert av ytre og indre behov.
Midt i alt dette står slitne mødre i spagat mellom det første, andre og tredje skiftet. Det første skiftet er betalt arbeid, det andre er det fysiske arbeidet i hjemmet og det tredje er det arbeidet som skjer i hodet. Morsrollen er gjerne forstått som noe instinktivt. Barna kommer ut med behov som blir tolket gjennom kroppsspråk og litt etter litt lærer vi dem å kjenne. Og så beveger språket seg vekk fra det fysiske og inn i det mentale.
Tid blir kapital mellom slitne foreldre, og alt man finner av tid til å være alene sammen føles som en seier. Et oppblåsbart basseng til 350 kroner tillater timevis alene, sammen med barna.
Sentralnervesystemet er i spenn nesten hele tiden. Små hoder mangler eksekutive funksjoner og følger nysgjerrigheten der den måtte finne veien. Å lære å forutse situasjoner før de oppstår er min kunst. Det gjelder å unngå vippepunktet.
Alle små ting hoper seg opp. En rask vask under bordet tar jo bare ti minutter. Tre slike runder vask om dagen tilsvarer 23 arbeids- dager på knærne i året. De fem første årene som mor brukte jeg omtrent 4100 timer i året på smått og stort hjemme. Det tilsvarer 342 12-timers arbeidsdager i året, men morsrollen min betaler hverken overtid eller pensjon. Dette er det andre skiftet.
Det tredje skiftet handler om alt som ikke synes, alt som skal planlegges og tilrette- legges. Det handler om å for- utse når deres forventninger ikke blir møtt og lære å akseptere at egne anstrengelser ikke alltid strekker til. Som å forstå hvorfor Lillesøster og Storebror begge vil ha den samme gule genseren som han vokste ut av i forrige uke, men også å huske og bestille ny genser i riktig størrelse.
De forstår ikke tid enda. Så når jeg sier ti minutter kan jeg åtte minutter senere si «fem minutter», og slik fortsetter vi til ti minutter er en halv time. Noen ganger er det alt jeg trenger for å rekke og trekke pusten.
Morsrollen er en konfrontasjon med egen selvoppfatning og mitt egentlige jeg, og forvandlingen som skjer når disse to slås sammen. Det er en prosess hvor vi lærer å tilgi oss selv, hvor vi kommer til kort og jobber for å hele tiden vise våre beste sider til barna, i håp om at det de husker vil leve opp til idealet vi ønsker skal være der, for dem.
3. plass
Martin Slottemo Lyngstad
Aftenposten
All–inclusive alderdom
I Bovieraen regner det aldri. Det er aldri for kaldt. Aldri for varmt. Du trenger ikke måke snø og heller ikke klippe plenen. Men litt sosial bør du være. For under byggets enorme glasstak, mellom 1600 eksotiske planter, palmer og bananer, kan du tusle rundt i slippers og hawaiiskjorte året rundt. Da møter du naboer. De er dine nye venner. De har alle grått hår. Eldrebølgen velter inn over Norge og Sverige. Folk lever lenger, og i 2030 vil det for første gang være flere over 65 år enn barn i Norge. 130.000 flere over 80 år enn i dag. Slik rigger eldre seg for å unngå kommunale sykehjem.
— Når det blåser småjævler ute, da er det helt herlig her. Tore Aleksandersson deltar fast på bouls-spill hver mandag og torsdag i den tropiske hagen.
Juryens begrunnelse
Nå kan vi være sosiale igjen! Livet er i gang. En serie som viser glede, er livsnær og kommuniserer noe helt annet enn et år som ellers har vært fylt av veldig mange ensomme eldre.
Norske boligaktører sikter seg mot eldrebølgen. På Løren i Oslo har Selvaag 108 “plussboliger” for eldre. Konseptet er hotellinspirert med bemannet resepsjon, treningsrom og faste tirsdagsmiddager.
I 2018 var utgiftene til helse- og omsorgstjenester nesten åtte ganger høyere enn for 50 år siden. SSB anslår at staten vil mangle mellom 112 og 618 milliarder kroner til slike utgifter frem mot 2060.
Da Gunbritt Johansson ble enke, ble hun boende i vil- laen i ett år. Det ble det bare bekymringer av. Da hun hadde skiftet tak på huset, var det ikke lenger så gøy å sitte der alene i det store huset. Så kom hun over en annonse for bofelleskapet og plutselig var villa byttet ut med en toroms med likesinnede naboer.
«Här i Bovierans hus lever vi i sus och dus. Bästa partyt, kom och häng här med vårat gäng». Husbandet bestående av Sture Thörling, Gunbritt Johansson og Bert Hemlin øver til krepselag og oktoberfest.
Ennå bor de fleste norske eldre i upraktiske, lite tilpassede boliger. Over halvparten av dem mellom 60 og 75 år bor et sted som er dårlig egnet for fysisk svekkelse, ifølge en undersøkelse fra Husbanken. Likevel blir ni av ti boende.
— Det er trygghet i å bo i et plusskonsept. I naboblokkene vil jeg tro at mange ikke aner hvem som bor ved siden av dem. Men det er klart at ting kan skje. Vi fant en dame død i leiligheten sin. Hadde ikke en nabo sendt en bekymringsmelding, ville kvinnen kanskje ha blitt liggende lenger, forteller Gerd Steen (92, t.h.) under tirsdagsmiddagen på Løren.
«Livet kommer att påminna om det på franska rivieraen», lover reklamen. Med litt godvilje kan nok den drivhuslignende glassboblen for folk over 55 år minne litt om området ved Middelhavet. På den annen side er det også ganske tydelig at vi er på et jorde utenfor den litt kjedelige, svenske småbyen Vänersborg, et sted i Västra Götaland.
