Dokumentar Norge
1. pris
Hun har ligget i så mange metallsenger, sett innsiden av så mange sykehusrom og fått utallige stikk i armen. Shabana Rehman venter på en PET/CT- scan, hvor hun skal få svar på utviklingen av kreft i kroppen.
Martin Slottemo Lyngstad
Aftenposten
Shabanas verden
—Håper å velge å tro det beste selv om alt er mørkt rundt. I 25 år har hun vært på den offentlige scenen. Et liv fylt av humor, stunt og harde slag ble enda mer dramatisk da Shabana Rehman i januar fikk kreft i bukspyttkjertelen. 12 måneder etter, 29. desember, døde hun 46 år gammel.
Juryens begrunnelse
En hjerteskjærende fortelling om å nekte å gi seg. Shabana Rehman har bidratt med så mye. Alle bildene er sterke og er nært fortalt og kunne stått alene. Enstemmig vinner i dokumentarkategorien.
— Det var en periode jeg tenkte: «Jeg tror jeg har gjort mitt, kanskje på tide å reise videre». Shabana vasker gulvet på gården til kjæresten, sangeren og økobonden Petter Simonsen. De flyttet sammen på Hemnes på forsommeren og det har blitt et sted hvor hun kan lade batteriene mellom rundene med behandling og reiser til inn– og utland.
En gang plasket hun omkring ved popkulturelitens andedam i Oslo sentrum. Nå har Rehman slått seg til ro med hundene sine, med ullgriser, beitende kveg og kaklende fasaner, en time utenfor Oslo. I sommer kom ordfører Gudbrand Kvaal på besøk da Simonsen åpnet et biehotell.
En fredag i august, i en helt vanlig kjøpesenterbutikk, stopper Shabana opp. Hun vil shoppe øredobber. Rundt traver folk i ulike trivielle ærend. Shabana er til stedepå en annen måte. — Jeg så hverdagslivet, alle kafeene og mat jeg ikke har kunnet spise på et halvt år. Og jeg fikk en tanke: «Jeg skal kanskje ta farvel med dette normale livet for godt. Og hvis ikke, hva skjer da?»
Rehman er gjennomstukket, gjennomscannet, og hun har dratt på oppdagelsesferd i egen kropp. Smerte- anfall, utmattelse, slanger og kanyler. En evig kamp for å få i seg næring. For kreft forandrer folk og liv. Og tar deg steder du ikke ante du skulle havne.
Rehman sier hun får mye ut av å være «i drift». Slik holder hun på sett og vis også tanker om døden i sjakk. — Opplevelsen av døden som en naturlig del av livet, er veldig til stede. Som er med på å gjøre at jeg ikke har kjent noe uro i det hele tatt rundt det såkalte dødsdommen. Jeg har vært drapstruet i flere år av karrieren min. Det har jo ikke skremt meg. Det har jo ikke stoppet meg fra å leve.
Dårlige beskjeder og brå triumfer, stadig skiftende. Man tvinges til langsomhet, men har samtidig dårlig tid. Er alt slutt neste uke, neste måned, neste sommer? — Jeg har jo sett døden i hvitøyet i flere omganger nå. Men når jeg har en smertefri dag … da føler jeg meg som en løve! Faen, hva jeg har overlevd!
I november, litt over én måned før sin død, mottok hun Ossietzky-prisen for å ha «beriket den norske offentligheten med humor, satire og klokskap i flere tiår». Fra sin plass ved scenen på Kulturhuset i Oslo, ble Shabana hedret med taler og fine ord. Hun har et nært forhold til nevøer og nieser. Og da hele flokken, ledet an av Danish Rehman (27, t.h.), sang en kjærlighetssang fra Bollywood, fikk hun tårer i øynene.
— Livet mitt, det som er igjen av det, er blitt et eksperiment. Men jeg lever så godt jeg kan, hver dag, og leter etter løsninger som kan gi flere svar enn det jeg ser at samfunnet nå er
i stand til å gi sine borgere.
2. pris
Ørjan er på en babybutikk på Grünerløkka, på jakt etter en bamse til sin ufødte datter. Samtidig sover en høygravid 30-åring på andre siden av Atlanterhavet.
Cicilie S. Andersen
NRK
Ørjans Plan B
I 2021 var nesten én av fire menn på 50 år barnløse i Norge. Heterofile Ørjan (50) har betalt 1,4 millioner for å få barn. Alene. Surrogati er ulovlig i Norge, men ingenting stopper ham fra å hente et barn i USA.
Juryens begrunnelse
En velfortalt historie med stor variasjon. Bildene bryter fordommer om at menn ikke kan få barn alene og at kvinner har omsorgen. Det er en viktig diskusjon. Bildet der faren sitter på sofaen og gråter er et utrolig intimt og sterkt øyeblikk.
I magen til surrogatmoren Vanessa har Ørjans etterlengtede datter snart vokst ferdig. Hun oppdaterer ham hele veien i prosessen.
Klær skal vaskes. Utstyr skal testes. Han vil lære seg hvordan alt funker før han har en nyfødt i armene. Heldigvis har internett mange svar. Og meninger.
Ørjan besøker Vanessa og familien for første gang. Han har bare møtt henne og mannen Peter én gang før. Svangerskapet i seg selv er ikke uten risiko. Heller ikke det planlagte keisersnittet. Men det er en risiko Vanessa mener det er verdt å ta for å kunne være mer hjemme med datteren og sønnen, som har autisme. Hun får betalt rundt 290 000 kroner. I tillegg får hun 200 dollar i måneden under graviditeten, og alle medisinske utgifter dekket.
Ektemannen Peter har hentet bilstolen Ørjan skal låne. Han er støttende, selv om han synes hele prosessen er spesiell.
Det hele tar under fem minutter. Rutinert skjærer kirurgen gjennom hud, fett og bindevev. Deretter stedet hvor magemusklene deler seg i to. Forbi et bukhinnelag. Så fjerner de blæra, går gjennom livmorveggen, og til slutt: Hinnen barnet ligger i. Plutselig er de der. Hos henne.
For noen i rommet er det som skjer rutine. Det føles likevel som noe mirakuløst for dem også. Det er som om tiden står stille i noen sekunder. — Du får lov til å ta på henne, det er din datter, sier sykepleieren.
Ørjan er biologisk far til barnet og har benyttet seg av en anonym eggdonor. — Det viktigste er at jeg gir henne en trygg og stabil oppvekst. Og så kommer hun til å ha mange kvinnelige rollemodeller i livet, sier han.
Ørjan og bestevenninnen Stine, som er med på reisen for å hjelpe ham, har akkurat snakket med de nybakte besteforeldrene på facetime.
Tre måneder etter at far og datter ble forent for første gang flyter hverdagen. Ørjans plan B funket. — Jeg har ikke opplevd så mye kjærlighet i livet. Men dette tar igjen for det.
3. pris
Timer og mil tilbakelegges i bandbuss eller i fly. Backstreet Girls har flere spillejobber enn noen gang, men timelønnen kan være skrinn.
Paal Audestad
Aftenposten
Oslo — Odalen, hele natta lang
En fredag i september ruller en minibuss ut fra Oslo Sentralstasjon. Backstreet Girls skal ha konsert på Odal Rockeklubb. I 40 blodslitte år har Backstreet Girls forsøkt å levendegjøre rock ‘n’ roll–myten. Ingen har konsumert flere alkoholenheter i norsk musikkbransje, få har spilt like mange konserter. Gitarhelten Petter Baarli og vokalist Bjørn Müller har rocket land og strand rundt i ett sett siden 1980–tallet, og har ingen planer om å nedlegge Backstreet Girls.
Juryens begrunnelse
Humor, energi og glede. Det har det ikke vært så mye av i år. Men her får vi en livsbejaende, klassisk rockereportasje. Humoren er gjennomtrengende, og man får virkelig vært med på turneen. Fotografen er som et femte medlem i bandet. Blottet for forfengelighet. Deilig.
Landbrukseiendommer brer seg over flate jorder. En kornåker skinner i høstsolen. Backstreet Girls pisser.
— Hvor er vodkaflasken som skal stå på scenen? En slags leteaksjon igangsettes, men noe russisk brennevin er ikke å finne. Derimot noe som ligner. Gitaristen Petter Baarli får overlevert en flaske hjemmebrent, men ser skeptisk ut. — Lukt!, sier han til bandkollega Bjørn Müller. En to meter lang vokalist bøyer seg ned mot en 1,68 meter kort gitarist. Den lengste av dem lukter og nikker. — Den er god nok!
Den to meter lange vokalisten, Bjørn Müller, tar seg en sigarett og gjør seg klar til konsert.
På den lille scenen er det som om en jetmotor av gitar, bass og trommer starter opp. I rasende fart kaster bandet seg utpå med åpningslåten One for the Road.
Etter 1 time og 15 minutter setter bandet sluttstrek. Komplimentene fra fansen hagler i mørket.
Petter Baarli har gitt alt enda en gang.
Klokken har forlengst passert midnatt når Petter Baarli og de andre i bandet leter seg frem til minibussen i mørket.
Nachspiel hele veien hjem til Oslo.
