Åpen klasse
1. pris
En soldat i militæret er hjemme på permisjon, og venter med blomster på kjæresten sin utenfor Gangam t-banestasjon.
Sindre Deschington
Frilans
Oeloum (ensomhet)
Korea. Glanspolert popmusikk, futuristisk teknologiutvikling og verdenskjente tv-serier. Underholdning på hvert hjørne, blinkende neonlys.
Men bak glansbildet viser det seg at Korea har et ensomhetsproblem, spesielt hos menn. Myndighetene i Seoul har besluttet å bruke over 300 millioner dollar på tiltak mot ensomhet, og forskere og politikere peker på alt fra økonomi til feminisme.
Er samfunnsutsiktene bare for dystre? Fødselstallene stuper, over en halv million unge koreanere isolerer seg selv fra omverdenen og sabelraslingen fra naboen i nord øker stadig i volum. Presset kommer fra alle kanter – få toppkarakter, klatre karrierestigen, stifte familie, se kosmetisk feilfri ut.
Uansett er det ikke grobunn for å finne kjærligheten. Mellom oppdrag på reportasjetur til Seoul fikk jeg innblikk i en annen del av det koreanske samfunnet, hvor ensomheten og håpløsheten for framtiden flyter ut i en altfor stor by. Dette er et utdrag fra bildeessayet som oppsto som resultat.
Juryens begrunnelse
En nærmest perfekt serie. Et helt unikt bildedokument av tid, stemning og egenart. Det er en stor og vanskelig historie å fotografere, fordi det er en mentalitet som skal fanges. Her har fotografen vært helt inne i tematikken han fotograferer, og han presenterer en verden juryen ikke har sett før. Det føles som en problematikk vi kommer til å se mer av i vår egen verden om ikke lang tid, med mentaliteten blant unge menn, ensomhet og dalende fødselstall. Det er stort fotografi som juryen er veldig imponert over.
Den sørlige delen av Seoul, sett fra en skyskraper.
En mann krysser fotgjengerfeltet en sen morgen i Seoul sentrum. Korea er kjent for harde arbeidsmiljø, hvor dager på over 10 timer er normen.
En ung mann tilbringer kvelden alene på bar.
Dansegulvet på klubben i Seoul kan bli ganske intenst.
En ansatt i en bruktbutikk. Tatoveringer er stort sett assosiert med kriminalitet, og det ble først nylig lov å drive tatoveringsstudio i Korea.
Vårens anmarsj markeres av at kirksebærtrærne blomstrer, og danner små nupper på de ellers bare trærne.
En undertøysmodell i fotostudio venter mellom bildetakningene.
Han-elva deler Seoul i to på tvers, med en del i nord og en del i sør.
En ung gutt ser utover byen fra et utkikkspunkt.
Et medlem av Seoul Wrestling Club poserer velvillig foran kamera.
Utenfor noen restauranter står en tank hvor små fisk svømmer rundt og rundt i sirkler. Kikker man nærmere, ser man at noen av dem har dødd for lengst, men kroppen snurrer fortsatt med i strømmen.
På gata i det ungdommelige strøket Hongdae står det boksemaskiner, noe som tiltrekker seg et stort publikum – og kanskje enda større egoer.
Selv om Seoul er en by med over ni millioner innbyggere, finnes det fortsatt en del tomrom. Selv midt i sentrum.
“I used to be rocker,” forteller han mens han tenner en røyk til. “In school. I was rocker.”
Selv om mye er tabu i Korea, er det noe man bare velger å overse – kanskje av nødvendighet.
Søppel, hevet inn i en bakgate i Seoul.
En tidligere sosialt isolert, ung mann. Han har tilbrakt til sammen syv år totalt isolert fra omverdenen.
Det er veldig få fysiske kjærtegn å se på dagtid i Korea. Når natten faller på, lar folk følelsene og alkoholen overvinne tabuene.
2. pris
Langs landeveien kneler hundrevis av mennesker. Noen holder det ukrainske flagget. Andre kaster blomster ut på den varme asfalten mens bilkortesjen passerer. I kisten ligger den 27 år gamle soldaten Igor. Det er nesten en måned siden han ble begravet i en skyttergrav ved fronten. Nå har hele landsbyen hans stilt seg opp langs veien der kisten fraktes for å visse sin respekt og ta et siste farvel.
Espen Rasmussen
VG
En landsbys farvel
I en sjelden uttalelse i desember 2024 gikk Ukrainas president Volodymyr Zelensky ut og sa at 43.000 ukrainske soldater er drept siden Russlands fullskala-invasjon av landet.
Juryens begrunnelse
Denne serien viser at fotografen har sett rundt seg. Han har klart å følge en mindre historie i en allerede liten historie om en begravelse. Det er en spontan serie hvor fotografen har fulgt et begravelsesfølge, og sett ut av vinduet. Det er spennende at fotografen har valgt å fotografere alt gjennom vinduet, og ikke legger skjul på det. Det er et simpelt grep, men det viser at han har sett at dette er interessant, og han gjør det til et rørende og virkningsfullt grep.
I Zavorychi, noen mil sør for Kyiv, er hele landsbyen samlet for å ta farvel. 20 dager etter at Igor ble drept, ble han hentet ut fra fronten. Nå er han på vei hjem.
Beboerne i landsbyen Zavorychi kneler i det kortesjen med kisten til Igor passerer. Kortesjen er på vei til hjemmet hans, der foreldrene bor.
Høsten 2023 meldte Igor seg til militæret. Drømmen var egentlig å bli politimann.
Det russiske angrepet mot Igor og hans medsoldater startet 2. april 2024. Han gjemte seg i skyttergraven sammen med flere andre. Det var ingen andre steder å gjøre av seg.
Skyttergraven ved fronten ble Igors første grav. Han døde i det russiske angrepet mot den ukrainske stillingen, og ble først hentet ut 20 dager senere.
Igor ble drept sammen med soldatvennen Roman av en russisk bombe.
Unge og gamle sitter langs veien der kisten til Igor fraktes.
I begravelsen holdes det tale: «Han ga sitt liv for at vi skal få leve videre. Det må vi aldri glemme», sier en av slektningene. Så senkes kisten ned i jorden.
3. pris
I femte etasje i det statlige syriske TV- og kringkastningshuset i sentrum av Damaskus, henger restene av Bashar Al-Assads høyre øre. Portrettet printet på kanvas var bakbelyst av lyststoffrør.
Christopher Olssøn
Klassekampen
Et skamfert portrett
De fleste autortære diktaturer har ledere som liker å la sitt åsyn prege landet i form av byster og portretter. Etter femti år med brutal politistat var trangen til å rive i filler, brenne eller skyte i stykker symbolene på Assad-dynastiet synlig på mangt et gatehjørne i Damaskus.
Juryens begrunnelse
Portrettserien er løst på en overraskende og fin måte. Man får ikke de samme bildene av Assad; At fotografen har laget et portrett av et portrett viser en uventet variasjon. Det er også spennende at fotografen kjenner til begrepet å putte sko på noen, at det er en fornærmelse. Det gir serien noe mer.
På en transformatorboks utenfor hovedinngangen til rådhuset i Damaskus har noen skrevet med rød tusj “al-Maloun” som best oversettes til “den fordømte”. Andre har klort ut øynene på despoten. Seigt lim gjort at restene av Bashar Al-Assad har fått henge enn så lenge.
En byste i grønn hardplast av Hafez Al-Assad, Bashars far ligger foran inngangspartiet til informasjonsministeriet med et par sko plassert over ansiktet. Å vende noen sin skosåle regnes som den ytterste fornærmelse i den arabiske verden.
Restene av Bashar henger på fasaden til en utbrent politistasjon i sentrum av Damaskus.
Ved en forlatt grenseovergang, under et provisorisk soltak på grensa til Libanon ved Masnaa overgangen henger restene av Bashar i sola.
I et bortgjemt hjørne i femte etasje i et folketomt informasjonsministerie hoper det seg opp med portretter og postkort med endelig destinasjon på søplehaugen. En æra er over. Hva har Syria i vente?
