Dokumentar Norge

1. pris

Zainab og Zakarias eldste sønn på 14 år bader om kvelden etter 17. mai-feiringen tidligere på dagen i Kristiansand. Sammen med resten av familien flyktet de fra krig i Syria, krysset Middelhavet, og bodde i flyktningleiren i Moria før de havnet i Kristiansand.

Matthis Kleeb

Frilans, Morgenbladet

Kunsten å være nordmann

For fire år siden kom 50 utvalgte flyktninger fra Syria til Norge. De har brynt seg på likestilling, avansert teknologi, kulturkrasj og språkbarriere. Men den store utfordringen er å bli kjent med nordmenn.

Juryens begrunnelse

Fotografen har laget en perfekt innlandsreportasje. Han har brukt god tid og tatt en forhåndsvis enkel historie, men gjort den seriøst. Det er en viktig historie, og den tilliten fotografen har er helt nydelig. Han har fått god tilgang og fått være tett på mennesker i såre øyeblikk. Det er godt redigert, og bildene snakker godt sammen med farger og komposisjoner. Serien er en godt komponert historie og fin skildring av å tilpasse seg i et annet land.

Amani trøster datteren som nettopp har lagt seg for å sove etter aller første skoledag i Gjøvik. I starten slet barna med å sove på rommet sitt, forteller Amani. De sov heller i sengen til foreldrene. De bruker fortsatt sengetrekkene som de fikk på ankomstsenteret i Råde i 2021. I hyllen på barnerommet sitter en orangutangbamse som datteren fikk av den norske ambassaden i Athen.

Barna til Amani og Mohammad har akkurat kommet hjem fra sin tredje dag i barnehagen på Gjøvik i starten av oktober 2021. De får nudler mens de venter på at middagen skal bli ferdig. Mens de spiser, sovner minstemann med mat i munnen.

Amani og Mohammads sønn ble feiloperert i Tyrkia. Ved Ullevål sykehus i 2022 fikk han operasjonen han trengte for å bli helt smertefri. Rett før operasjonen snakket sønnen med Amani på telefonen. Hun gjentok gang på gang «jeg er kjempeglad i deg».

Før sommeren gikk døtrene til Zainab og Zakaria rundt i ulike butikker i Kristiansand sentrum og leverte inn CV-er i håp om å få seg sommerjobb. På fritiden spiller de volleyball. Her fra familiens middagsbord i øverste etasje i en loftsleilighet.

Den eldste sønnen til Zainab og Zakaria har snøballkrig med en kompis på skøytebanen i Kristiansand sentrum fire dager før jul. Vinteren 2021 lærte hele familien seg å gå på skøyter på isbanen.

Flyktningene kan ikke bestemme selv hvor de vil bo, men må ta det de får av kommunen og Imdi. Hvis de ikke er fornøyd med leiligheten og vil flytte, må de ordne bolig og betale den selv. Utsikten fra kjøkkenvinduet i den første leiligheten til Amani og Mohammad på Gjøvik.

Eldstesønnen på 14 år går i 17.mai-toget i Kristiansand sentrum et lite stykke bak foreldrene Zainab og Zakaria. Han har møtt på flere kompiser som vinker fra fortauet.

Balkongen som stikker ut fra familiens andre leilighet på Gjøvik, er blitt Mohammads røykehjørne og barnas lekeplass. Å sikre barna en trygg oppvekst, er hovedårsaken til at Mohammad og Amani har havnet akkurat her. Selv om det er vanskelig å lære seg et nytt språk og en ny kultur, er det verdt humpene. Vissheten om at barna får skolegang og helsehjelp betyr mest.

Zakaria har fått praksisplass på et bilvaskeri i Kristiansand. De er fire kolleger som hver dag vasker rundt 20 biler. Zakaria forteller at han måtte rette på sjefen sin, Ali, som opprinnelig er fra Afghanistan. Til ventende kunder sa han ofte «dere må sitte i venterommet». – Men i Norge bruker man ikke «må», man sier «dere kan sitte her», sier Zakaria. Han håper å skifte praksisplass til et bilverksted etter sommeren slik at han kan lære seg de norske ordene for alle bildelene.

Mohammad pusser tennene til yngstedatteren på badet før hun skal sove. Hun ble født i Norge og har allerede blitt tre år. Amani savnet et større aktivitetstilbud mens hun hadde mammaperm. Hun gikk på familiemøter én gang i uken, totalt åtte uker, hvor de lærte ting som hvordan lage rutiner for leggetid, hvordan få barn til å spise om de ikke vil, samt at barnevernet kommer dersom det er vold i familien.

Amani og Mohammads eldste datter har nettopp hatt sin aller første skoledag og har blitt hentet av foreldrene. Ett år senere trives hun fortsatt på skolen, øver seg på ord med bokstaven c i (som taco, chilli og caps) og har fått mange venner i klassen.

2. pris

Våren 2024 blir hun innlagt på Bup på Lian og er svart av sinne. Hun torpederer mora med sms-er. «Fy faen, ringte du snuten på meg?» Æ ska dø. No e æ pisslei. To dager senere blir hun kjørt til en såkalt akuttinstitusjon, hvor barn plasseres i en kort periode. I en «inntaksleilighet» med lås på døra, sitter «Lisa». Det er ikke noe vakkert syn når en kropp blir rusfri. “Lisa” kaster opp og er så svak at hun må spørre om hjelp til å åpne brusflaska.

Mariann Dybdahl

Adresseavisen

Jenta ingen kunne hjelpe

Se for deg at du er forelder til en 13 år gammel jente. Du ser at hun sliter, men klarer ikke å hjelpe. «Lisa» fikk avslag fra barne- og ungdomspsykiatrien som 13-åring, fordi hun var for frisk. Da hun ble syk nok, endte hun på venteliste i månedsvis. I mellomtiden ble hun narkoman. I tiden Adresseavisen fulgte henne, havnet «Lisa» i barnevernets omsorg. – Jeg tror alt kunne vært helt annerledes hvis jeg bare hadde fått hjelp til rett tid, i stedet for avslag på avslag. Dette er systemsvikt, sier «Lisa», som nå er 17 år.

Juryens begrunnelse

Første gangen juryen så gjennom serien merket ikke alle at det var anonymt. Det at fotografen har klart å skildre en person anonymt med en sånn nærhet er utrolig imponerende. Når en fotograf bruker slike virkemidler som hun har gjort her, skal det virkelig sitte, og det har hun klart. Juryen har sett mange forsøk på slike virkemidler som faller gjennom. I denne serien faller det ikke gjennom; At fotografen har tatt disse pausene forsterker heller historien.

Det er på ungdomsskolen det smeller.
Nå henger hun ikke lenger med på undervisningen. Uroen blir til overveldende angst. Hun får hjertebank og pusteproblemer når hun går inn i klasserommet. Noen dager ringer hun moren fra do og gråter. Det er da fastlegen sender sin første henvisning til barne- og ungdomspsykiatrien (Bup).

Samme år som Bup gir Lisa avslag, begynner 13-åringen å røyke hasj ut av vinduet på jenterommet. Det hjelper henne å slappe av om kveldene, før hun skal legge seg. Rusen er tryggheten som får henne gjennom hverdagen. Men «selvmedisineringen» er i ferd med å spinne ut av kontroll. Hun fyller 16 år den sommeren hun blir en del av det tunge rusmiljøet i Trondheim. Første skoledag på videregående er hun innlagt på St. Olavs hospital med sin første overdose.

De siste årene har ventetidene i barne- og ungdomspsykiatrien (Bup) økt kraftig landet over. Midt-Norge har lengst ventetid i landet. Helseregionen skiller seg ut med en høy andel fristbrudd innen psykisk helsevern, altså at barna ikke får hjelp til rett tid. Det viser tall fra Norsk Pasientregister (NPR).

– Jeg er lei av å ruse meg, og jeg har flere venner som har slutta nå, sier hun. I dagene som følger, ber hun om å få dra til frisøren sammen med betjeningen og farger det lysblekede håret. Nå vil hun gjenfødes, som brunette. Hun vil ikke lenger være «Rus-Lisa».

«Lisa» blir lenger på akuttinstitusjonen enn først tenkt, i påvente av at saken hennes skal opp til barneverns- og helsenemnda, i det som kalles samtaleprosess. Nemnda er et uavhengig organ som tar stilling til om barn skal flyttes ut fra hjemmet eller ikke.

En morgen i slutten av april tikker det inn en melding direkte til Adresseavisens journalister. «æ hadd tilbakefall på kokain, amfetamin og xanax», står det i meldingen fra”Lisa”. «Oisann! PÅ institusjonen? Hvordan skjedde det?», svarer vi. Urinprøven viser at hun ruset seg også uken i forveien.

«føle mæ utrygg hele tia, my angst å rus sug, slit m spising osv», tekster hun til Adresseavisens journalister. En kveld sender hun beksvarte meldinger til moren og skriver rett ut at hun ikke tror hun overlever året.

Foreldrene begynner å miste trua på barnevernet etter gjentatte «sprekker». Hvis barnevernsinstitusjonen ikke klarer å skjerme 16-åringen fra dop, kan hun vel like gjerne bo hjemme? Moren varsler barnevernet om at hun har bestilt billetter til Syden og ber om å få ta med seg datteren. De liker det ikke, men aksepterer det.

Etter to måneder i Syden, kommer “Lisa” og moren hjem igjen til Trondheim, det er fortsatt seks uker til Bup har plass til å ta imot Lisa. Nå handler alt om å holde henne rusfri fram til da.

Julikvelden hun fyller 17 år, overnatter hun hos sin far. Når han våkner neste morgen er hun borte. I desperasjon tar moren kontakt med politiet, som umiddelbart nødsporer telefonsignalene til Lisa, og sender patruljer for å lete etter henne. Moren drar også ut på leting.

Politiet ser at telefonen er i bevegelse. Lisa ligger altså ikke død et sted. Men det viser seg at dagen etter hun kom hjem fra Syden, har «Lisa» tatt både ketamin, amfetamin og heroin.

Nå blir hun sendt tilbake til akuttinstitusjonen i trondheimsområdet, der hun tilbrakte noen uker før sommeren. Her skal hun bo til den nye barnevernsinstitusjonen Kvamsgrind kan ta imot henne i september og fram til hun blir 18 og voksen. Hun synes det virker skummelt å skulle klare seg uten rusmidler.

3. pris

Lyd, lys, tanker. Alt gjør vondt for Emilie. Hun har levd hele sitt voksne liv i et mørkt rom. Hun kjenner seg ikke alltid som et menneske. Her er det bedre enn det var før, men det var bare noen måneder tidligere at familien tok en viktig avgjørelse: Å flytte henne fra et bråkete barndomshjem til en lydisolert enebolig.

Eskil Wie Furunes

NRK

Emilies vei ut av mørket

Emilie Brandshaug (26) har levd i mørket store deler av livet. Hun fikk diagnosen ME da hun var ni år gammel. Hun er pleietrengende og må ha hjelp døgnet rundt. I februar 2022 tok familien et drastisk valg om å flytte henne fra barndomshjemmet. Dette er historien om hvordan det gikk over to år.

Juryens begrunnelse

Serien formidler en menneskelig historie som rører, selv om den ikke alltid er teknisk perfekt. Det er sterke motiver, og det viser en klassisk tilnærming til fotojouralistikk. Fotografen har ikke bare dokumentert, men også valgt å fortsette og dykke videre inn i historien gjennom flere år. Bildene blir enda mer kraftfulle med bildetekstene.

– Over lang tid har Emilie blitt dårligere og dårligere. Og når vi tror hun har nådd bunnen, blir hun verre. Jeg har på en måte mistet søsteren min, sier Malene. Hun og mamma Anne-Karen er fortvilet. De har avtalt at en ambulanse skal hente Emilie, men noe har gått galt. Det har skjedd en ulykke og ambulansen er mange timer forsinket. De prøver forgjeves å ringe for å varsle om at det er akutt. De frykter at Emilie skal bli sykere hvis de må vente lenge. Familien må legge en ny plan.

Moren og søsteren får hjelp av venner og familie. De skal flytte henne selv. Emilie dekkes til med bind foran øynene og løftes med en provisorisk båre inn i campingbilen til tanten.

Inne i campingbilen knirker det voldsomt. Og det piper. Søsteren Malene dekker til Emilies ansikt og ører. Turen i bobilen er en stor belastning. De håper hun skal tåle belastningen med å bli flyttet på denne måten.

Litt over to måneder senere er Emilie fortsatt gjemt i mørket. Det nye hjemmet er mørkt og lydtett. Hun kommer seg sakte, men sikkert. – Det skriker i cellene, det er ikke nok energi. Alt gjør vondt. Lys, lyd, tanker. En kjenner seg ikke som et menneske, sier Emilie.

Inne på rommet feirer Emilie bursdag. Hun fyller 24 år og får en LP-plate av søsteren. Emilie blir stadig bedre i det nye hjemmet. Det neste året vil hun fortsette å være sengeliggende.

Emilie skal fylle 25 år. Denne gangen har hun et stort mål foran seg: Hun skal forlate mørket og gå ut i lyset for å møte vennene sine for første gang på mange år. Moren steller håret hennes mens Emilie sminker seg selv. Hun er nervøs.

Det går fint. Emilie får for første gang på lenge skåle med vennene sine. Mange av dem har ikke sett henne på syv år. Bursdagen er en suksess. Men den krever mye av Emilie.

Fra 25- til 26-årsdagen har mye skjedd. Emilie har gitt ut en låt, deltar aktivt i samfunnsdebatten og har gått på krykker for første gang. Hun er blitt mye bedre siden hun ble flyttet med en provisorisk båre fra barndomshjemmet. Hun er fremdeles pleietrengende, men på vei ut av mørket. Livet er blitt lysere. Emilie mener det er takket være moren og søsteren. – Det kan ikke være slik i Norge at en er prisgitt familien sin for å overleve, sier Emilie.

Det siste året har Emilie klart mer enn å eksistere. – Jeg ønsker å være en ressurs for samfunnet. Det er det jeg vil med livet mitt, sier hun.