Dokumentar utland

1. pris

Feiringen av Assads fall fortsetter i Damaskus. En folkemengde har samlet seg rundt en nedrevet statue av Hafez al-Assad. Studenten Aziz (22) gjør seg klar til å slå til statuen med en murstein. – Vi har frihet. Det har vi aldri hatt før, sier den unge mannen. Hvordan føles det, spør vi. Fenomenalt, svarer han.

Gina Grieg Riisnæs

Aftenposten

Frihetens sannhet

– Det var som om veggene hadde øyne og ører.
Det var ordene en viserektor i Aleppo brukte for å beskrive livet under Assad. Hun var aldri helt sikker på om det hun sa foran elevene sine på barneskolen kunne gjøre at hun ble anmeldt til regimet, sendt bak lås og slå. For hvordan kuer en diktator et folk? Han gir dem noe å frykte. Under Assads-familiens styre i Syria, hadde den frykten ett navn: Sednaya. Før kjørte lokale fort forbi fengselet. De visste ikke helt hva som skjedde der, men det lille de visste gjorde at de ikke turte å se. Etter at Assad-regimet falt 8. desember har omfanget av grusomhetene begynt å komme frem. Tusenvis av mennesker har flokket til Sednaya og andre fengsler for å lete etter sine kjære. Over 100.000 mennesker forsvant under hans styre. Minst. Søket brakte også familier til sykehus, massegraver. Over 500.000 mennesker ble drept på hans vakt. Utallige mennesker lever fremdeles i ruinene av diktatorens regime. Bokstavelig talt. Nå går millioner av syrere en usikker tid i vente. Mange håper på bedre tider, men frykter nye strenge lover. Samtidig må de forsøke å ta innover seg over 50 år med terror og frykt.

Juryens begrunnelse

Dette er en perfekt serie på mange måter. Selv om det er stereotypiske symbolbilder er det utrolig sterke skildringer og et godt håndarbeid. Det viser kaos, samt menneskemøter og følelser. Fotografen har klart å fange det felles symbolet på livet under Assad-regimet. Det er en sterk dokumentasjon på et land som i løpet av to uker har endret seg.

På et likhus i Damaskus leter familiemedlemmer desperat etter sine kjære som forsvant under regimet. En må løpe ut og brekke seg, lukten av død er for sterk. 40 kropper ligger i poser. Hver eneste skal sees gjennom. Men mange av dem har tydelige tegn på tortur. Knuste hoder. Øyeballer som mangler. Store gapende sår. Utmagrede kropper. Hvor råtten, oppskåret og utsultet må en menneskekropp være før en mor ikke kjenner igjen sin sønn?

Sednaya fengsel. Tusenvis av mennesker ble sendt hit. Tusenvis er fremdeles savnet. Fanger som overlevde, forteller om en hverdag med tortur og henrettelser.

– Magen min svir. Jeg dør, sier Bashar fra sykesengen. 67-åringen ble fraktet hit fra et av Assads fengsler etter at diktatoren falt. Han klarer så vidt å snakke. Han lukter så vondt at besøkende holder seg for nesen idet de kommer inn. Utallige mødre og fedre og sønner og døtre kommer for å spørre om han kjenner igjen deres savnede familiemedlemmer.

Åtte år gamle Mohammed hjelper faren med å lete gjennom det lokale sier er en massegrav i utkanten av Damaskus. Den lille gutten plukker opp knokler. Han stirrer med store øyne opp på klærne som ligger strødd rundt.

Fatima (14) trøster moren mens de leter i Sednaya fengsel. Hun vil finne faren sin. Letemannskap hakker hull i veggen bak dem. De tror de har hørt stemmene til bortgjemte fanger. Men like fort som håpet kommer, forsvinner det igjen.

Opprørssoldaten Juma (24) fra Idlib har satt en rose i geværet. Han har dratt til Aleppo for å være med på folkefesten.
– Nå har vi fred, sier han.

Umaima (45) bor i ruinene i et av Damaskus bombede nabolag, med datteren Sidra (12) og sønnen Ahmad (5).

Ahmad (50) vifter med hjemmelagde flagg som symboliserer Syrias uavhengighet. Under Assads regime ble et annet flagg brukt, etter at diktatoren falt har de tre røde stjernene på ny blitt et symbol på frihet.

Det er ikke langt mellom de ødelagte bygningene i Aleppo. De som ikke er ødelagt fra bombingen under borgerkrigen, røk med i jordskjelvet. Ødeleggelsen er enorme. I ruinene vokser en ny generasjon opp.

2. pris

I Himmelfartskirken i Moskva feirer russerne ortodoks påske. Det virker som en vanlig påskefeiring, inntil en av prestene begynner å be for de russiske soldatene og at de må “knuse de ukrainske nazistene”. Kirken er blitt den største krigshisseren i Russland. Det er lite snakk om nestekjærlighet, men flere kirkegjengere misliker utviklingen.

Per Kristian Aale

Aftenposten

Livet bak det nye jernteppet

I syv tiår var det et jernteppe mellom Sovjetunionen og Vesten, men siden midten av 1980-tallet har Russland vært åpent for oss. Nå har det igjen senket seg et jernteppe. Russland blir stadig mer isolert etter storinvasjonen av Ukraina i februar 2022. Nok en gang blir dette enorme landet mer fremmed. Det er svært få vestlige journalister og fotografer igjen, og nordmenn vet derfor lite om hverdagen i vårt største naboland. Hvordan har det russiske samfunnet utviklet seg? Hva skjer med russerne? Hvordan er livet i dagens Russland?

På TV handler det kun om krig. En voldsom militarisering av samfunnet finner sted, der også barna blir involvert. Fra 2024 må alle russiske barn lære å skyte med maskingevær, kaste håndgranater og grave skyttergraver.

President Vladimir Putin har ikke bare startet en strid med nabolandet, men han har også gått til krig mot alle meningsmotstandere på hjemmebane. Alle uavhengige medier er stengt, og den minste kritikk blir slått hardt ned. Atskillige er dømt til lange fengselsstraffer.

Mange misliker utviklingen, men sier at vanlige mennesker som dem ikke har mulighet til å gjøre noe. De prøver å leve sine liv som best de kan, men de prøver å unngå den nye militariseringen og andre nasjonalistiske aktiviteter som staten pålegger dem. Noen lukker øynene og later som om det ikke er noen krig.

Selv om Russland er annerledes, er det også mye som minner om Norge. Russerne er ikke så forskjellige fra nordmenn flest. På mange måter er de som oss.

Juryens begrunnelse

Serien er et interessant og originalt dokumentert. Den gir et innblikk i et Russland som vi ikke får sett, da det er få som har vært der og dokumentert dagliglivet. Fotografen har oppnådd en sjelden tilgang og skildrer en lukket verden med et blikk for de små, men viktige øyeblikkene. Bildene er godt komponert, med storslåtte scener som minner om små filmscener, men som samtidig vitner om nøye gjennomtenkte valg. Det merkes tydelig at fotografen har brukt lang tid og vært på mange steder for å fange den ekte hverdagen.

Sergej (41) sover ut rusen på en benk i en park i sentrum av Moskva. Alkoholforbruket i Russland har sunket kraftig i et tiår. Etter utbruddet av storkrigen mot Ukraina øker det betydelig igjen. – Det er dystre tider. Når jeg drikker, kan jeg leve her og nå. Da slipper jeg å tenke på alt det negative. Derfor drikker jeg mer, sier Sergej, som har en bror ved fronten.

Et kor med 12-åringer gjør seg klare for å synge i forbindelse med en stor, statlig utstilling i Moskva. Den fremstiller Vesten som nazistisk. Vestlige land er fiendtlige og prøver hele tiden å ta rotta på Russland, er budskapet. Jentene er iført uniformer, men når man ser etter, er de ulike individer med store forskjeller. Og de går ikke i takt.

På det russiske dampbadet Sanduny i Moskva ferdes den russiske eliten. Utenfor sitter sjåførene og halvsover i Porscher eller digre Mercedeser. Her tas viktige avgjørelser, men folk prater om alt annet enn krigen. Da jeg spør dem, sier de at de støtter president Vladimir Putin og hans krig. Russland vil vinne, er de sikre på. Noen er sterkt uenige, men de hvisker slik at andre ikke skal høre det.

7-åringer i militære uniformer synger krigssanger og danser på et museum i Moskva. Det er i forbindelse med feiringen av soldatenes dag i Russland.

Opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj døde under mystiske omstendigheter i et fengsel i februar i 2024. Russiske opposisjonelle og Navalnyjs familie mener at myndighetene drepte ham, men det benekter Kreml. Hver dag kommer det mange tilhengere til gravstedet hans i utkanten av Moskva – til tross for at sikkerhetspolitiet tar bilder av dem. Jevnlig blir folk arrestert.

På utendørsbassenget Tsjajka i Moskva er det lite som vitner om krig, og ingen vil snakke om konflikten. Her prøver folk å leve livet som om alt var som før.

Russland har fått en ny barne- og ungdomsorganisasjon: Bevegelsen av de første. Den er laget etter modell av den sovjetiske organisasjonen Pionerene. På kort tid har den fått mange millioner medlemmer over hele Russland. Den nye organisasjonen er president Vladimir Putins viktigste redskap for å indoktrinere barna med patriotiske verdier, mener eksperter. Blant aktivitetene er drill med våpen. Mange foreldre prøver å boikotte den militære undervisningen som barna deres blir pålagt i skolen.

Dragartisten Zaza Napoli opptrer på et utested for skeive i Moskva. President Vladimir Putin fremstiller krigen mot Ukraina som en krig mot Vestens liberale verdier. Situasjonen for skeive er blitt dramatisk forverret de siste tre årene, ifølge eksperter.

Russerne nyter livet ved Moskva-elven vest for den russiske hovedstaden. Her er det knapt noen som tenker på krig. Fire gutter smyger seg bekymringsløst oppover lia mot en uviss fremtid. Om få år kan også de ende ved fronten.

3. pris

Oksana underviser matematikk for 4.trinnet. Klassene på 7Fields er små, og barna får god oppfølging. Skolen er demokratisk, og barna skal være frie og føle at de har en stemme. I tillegg får de tett oppfølging av psykolog.

Andrea Gjestvang

Panorama Nyheter

Det finnes en fremtid

I tettstedet Semipolka utenfor Kyiv ligger internatskolen 7Fields for ukrainske barn med én ting til felles: Alle har mistet noe eller noen i den snart tre år lange krigen med Russland. Noen har mistet en eller begge foreldrene, andre har måtte flykte fra hjemmet sitt. Mange har knapt gått på fysisk skole siden 2022 fordi de kommer fra områder nær frontlinjen. Her kan barna lære og leve i relativ trygghet.

Juryens begrunnelse

Serien fra Ukraina forteller oss noe vi ikke ser særlig ofte. Vi har sett bilder av fanger flere ganger før, og alle drar for å fotografere krig og bomber. Denne serien viser et helt annet perspektiv på krigen. Man blir ikke klokere av å se fangene, men man blir klokere av å se menneskene som lever på tross av krig. Serien har mange sterke bilder, og juryen merker seg den visuelle tanken bak hvordan bildene henger sammen – portrettene og reportasjebildene. Serien går nært og har en klar visjon om hvordan historien skal fortelles.

Lubomyr (9) venter på å gå inn i matsalen. For mange av barna føles det trygt å være sammen med andre som har lignende opplevelser som dem; hjembyen deres har blitt bombet, de har soldatfedre som har blitt drept ved frontlinjen, eller de har foreldre som har måttet forlate alt og ikke har kapasitet til å sørge for barnas skolegang.

Dagene på 7Fields er delt i to. Den første delen av dagen har de vanlig undervisning i klasser, og på ettermiddagen har de data, håndtverk, musikk, idrett eller terapi. Fra venstre Sofia (7), Igor (9), Milana (9) og Anastasia (7) lærer bordtennis.

Anastasia på syv år spiser lunsj i matsalen. Snart skal en lærer kjøre henne hjem til moren, som er intern flyktning og har bosatt seg i nærheten av skolen. De fleste barna bor på skolen i seks uker, og så er de en uke hjemme hos familie eller slektninger.

En gruppe barn står i kø for å få varm lunsj. Skolen er privat og finansiert av næringsliv og ulike sponsorer. For barna som går der er den gratis.

Skoledagen er over og Anastasia (14) og Anna (13) slapper av på rommet. De deler rom med seks av de andre eldste jentene. Anastasia og familien flyktet fra Mykolajiv sør i Ukraina. Hun drømmer om å bli modell når krigen er over. Nå er hun mest bekymret for faren, som er offiser i luftforsvaret.

Viktoria er født med en normalt lang arm og en kort. Hun slapper av på skolens sykestue sammen med venninnen sin i pausen.

Sofia (7) og Milana (7) får undervisning i et fag som kalles «Oppdag verden». De lærer om ulike land og kulturer. Like viktig som skole, er muligheten til å dele opplevelsene de bærer på fra krigen. – Mange våger ikke å spørre dem om det de har sett og vært med på, men barna vil gjerne fortelle, sier Daryna, som er lærer ved barnetrinnet.

En tegning av et maskingevær ligger på en pult på barnetrinnet. Grunnlegger av skolen, Oxana Volzhyna, tror krigen vil etterlate en barnegenerasjon med store traumer. – Barna mangler skolegang og sosialisering, de får panikkanfall og sliter med psykiske problemer.

Anna (14) og Anastasia (14) er bestevenninner. Anna har vært på skolen i noen måneder, Anastasia i to år. Anna mistet begge foreldrene i et luftangrep mot hjembyen Odessa.
– Anastasia er spesiell og veldig smart. Jeg kan snakke med henne om alt, også om foreldrene mine. Situasjonen min er ikke så uvanlig her på skolen, forteller Anna.