Åpen klasse

1. pris

Farmor har vakna med utsikt til vågen, til den friske sjølukta, til lyden av måsane rett utfor vindauget kvar dag. Og om kvelden har ho falda hendene og lagt alt dette og meir i Guds hender. Ein gong fekk ho besøk av ein engel på rommet, har ho fortalt, som svara på bønene hennar.

Matilde Solsvik

Frilans/NJP

Å gå på vatnet

Lukta av havet, kjensla av vinden, synet av bølgjene i fjorden, orda frå ei bønn. Eg kan hugsa meg sjølv som lita jente som gjekk frå jenteforeninga på bedehuset. Eg kan framleis høyre meg sjølv syngja “Eg har ein engel som følger meg” for å prøva å gjere mørkret mindre skummelt. Og eg er ikkje den første som gjer det. 

På ei lita øy på kysten på Vestlandet, på Vik i Øygarden, har folk levd liva sine prega av den ville naturen rundt seg ute i havet gjennom generasjonar. I dette landskapet er ikkje religionen alltid erklært, men den er nesten som ei summing under overflata, ein rytme i ritualane og gestane, eit kompass ført vidare frå ein generasjon til den neste. Å koma frå denne vesle staden kan kjennast både trygt og utrygt på same tid.

Juryens begrunnelse

Dette er en klar vinnerserie. Den er gjennomarbeidet som serie, og hvert bilde tilfører noe nytt til historien. Det er tydelig et miljø fotografen kjenner svært godt og som vi blir invitert helt inn til. Det er god kontakt, nært og noen ganger privat. Samtidig er det spørsmål og følelser vi alle kan relatere til. Fotografen tar oss med på en reise der hvert enkelt bilde er et nytt kapittel.

Juryen presiserer at et medlem meldte seg inhabil og hold seg helt utenfor vurderingen av denne serien.

På veg ut mot havet.
“Kjære Gud.
Tilgi meg for mine synder! Tilgi meg for at eg er så sint og tenkjer og seier så mykje dumt om andre. Hjelp meg å vera audmjuk, tilgjevande og godhjarta. Gjer meg til den personen du vil at eg skal vere, og den du har skapt meg il å vere. Eg ber spesielt for familien. Led oss på den rette veg og hjelp alle i familien til å halda augene festa på deg. Eg legg framfor deg dette problemet med pappa og fisking osv… Du ser situasjonen. Ta kontroll over den, møt oss og hjelp oss å møte kvarandre slik vi vil verte møtt. Takk for at du er kjærleg, takk for at du har kontroll, takk for at du høyrer.
Amen.”

 

Nerver og kjærleik: Konsentrert gjer Noah (21) siste finpuss på skjortekragen til bror min Elias (22) før Magnus (20) køyrer han til kyrkja. Om ein time skal Elias gifta seg.

 

På livets hav: I Per Tore Vik sitt naust finn det ein treng til båten og her, som mange andre stader på Vik, Jesus.

 

Gud med stor G: Pappa heime på rommet: – Det er lettare for meg å sei Gud, og vanskelegare å sei Jesus når eg ber, for Gud er liksom litt meir distansert, fortel pappa om å be og legg til at han har respekt for bøn. Kvar kveld har han bedt til Gud med oss borna.

 

Frå vindauget på naustet vårt, denne dagen med ein vind som let måsane kvile i lufta medan dei ventar på slo frå fiskarane under.

 

Mamma sine tulipanar. Med godt mot har ho planta dei i håp om at dei overlever veret.

 

Gina (14), kusina mi, på veg inn for å konfirmera seg, for å stadfesta trua si på Jesus.

 

I stormen: Vinden kjenner pappa godt, den stoppar ikkje han for å ta på shortsen og gå ut og fiske. – Å vera i guds element, i naturen. Å vera i båten på havet, det er ein fridom.

 

Heimlengsel: Andrea, syster mi, heimom ein tur. Dei siste månadane har vore annleis, både prega av glede og heimlengsel. Til no er det bøna på sengekanten som har vore det mest sentrale i trua hennar, gjerne saman med familie. No står ho meir på eigne bein, etter ho følgde søskena sine spor og byrja på kristen internatskule.

 

Frukten: – Det er nett som Gud har bevart Vik på eit vis, fortel farmor om grenda der bedehuskuturen framleis står sterkt.

 

Bølgjene på overflata: Ole Martin, fetteren min, og kona Malene heime i huset sitt på Framnes Kristne Vidaregåande Skule, internatskulen der Ole Martin jobbar. – Eg føler at sjølv om alt kan storma, så er det alltid trygt og roleg, fortel han om å ha ei kristen tru. – Det er som sjøen, bøgjene er på overflata, men under er det fredeleg.

 

Eit hus på veg til Raunhølo, der farmor vaks opp. – Dei tenker ofte slik, folka her, kva vil naboen seie? fortel pappa om heimplassen. Han føler alltid nokon ser han.

 

Leikeplassen: Maya (9) og Gina (12) leikar i sludden i hagen til farmor.

 

To gutar med perfekt utsikt mot det store, tradisjonsrike jonsokbålet.

 

I si eiga verd: Andrea, no 18 år, i peisestova på internatskulen ho går på. Til hausten går ferda vidare på ei disippel-puls-linje på folkehøgskule.

 

Johanna, ei av nabojentene, ser undrande opp på verdskartet.

 

Ein fugleflokk i vinden lettar frå berga ved fjorden.

2. pris

De skeive nattklubbene er et fristed for LHBT+-miljøet. – Dagene er for de homofobe, natten er vår, sier en besøkende på Bassiani.

Stine Moldfjell

Universitas

– Natten er vår

I Georgia går det en vandrerhistorie om en mann som hadde vært ute og reist. Da han kom tilbake til huset sitt, som lå nord i landet, var det blitt en del av Russland. Det sies at for hver natt som går flytter Russland grensene litt og litt lengre inn i Georgia. Unge demonstranter blir fengslet. Skeives rettigheter innskrenkes. Landet dras i en stadig mer konservativ og autoritær retning av partiet Georgisk Drøm, som opposisjonen ikke anerkjenner som et demokratisk valgt parti. Unge skeive flykter i frykt, til undergrunnen. Til klubbene. En helg i februar-mars er nattklubben Bassiani vertskap for det første LHBT+-eventet i Tbilisi på lenge. Utenfor går ennå demonstranter i gatene, og skal markere hundre dager med kontinuerlige demonstrasjoner.

Juryens begrunnelse

Vi liker at fotografen tar oss med vekk fra demonstrantene for å fortelle historien på en alternativ måte. Det er vakkert fotografert og symbolsterkt. Samtidig som rettighetene for disse gruppene innskrenkes, overlever de hemmelige rommene og miljøene uansett. Fotografen har en formsikkerhet som forsterker fortellingen.

Nye sikkerhetskameraer gjør det mulig for myndighetene å identifisere mennesker fra lang avstand. Flere demonstranter har blitt arrestert i dagslys, og fengslet.

 

Høsten 2024 introduserte Georgisk Drøm en lov for blant annet å «beskytte» barn mot LHBT+-propaganda. Dagen etter at loven gikk igjennom ble en kjent georgisk transkvinne funnet drept i leiligheten sin. –Vi turde ikke gå ut på en måned, forteller en drag-artist.

 

Sanger og rop gjennom megafoner runger i gatene av Tbilisi, og flere skyter fyrverkeri og nødbluss.

 

Backstage slipper daglig leder slipper inn en ung, trans kvinne, til tross for at hun ikke er gammel nok til å passere aldersgrensen for nattklubbene. Lederen er redd for hvor hun vil gå, om hun ikke får være med sitt miljø.

 

Da kveldens drag-artister ankom utenfor Bassiani, hadde en gjeng med unge gutter ropt skjellsord etter dem. I kveld vil artistene bare bli ferdig med det.

Demonstranter har gått i gatene siden Georgisk Drøm annonserte de ikke vil jobbe for medlemskap i EU, til tross for at over 80% av befolkningen ønsker seg inn.

 

Dem som tenner nødbluss blir ofte oppsøkt og straffet av myndighetene. –Du kan fotografere meg, jeg er ikke verdt noe lenger, uansett, sier en demonstrant.

3. pris

Svensk-amerikanske Annika bor i Berlin og er fast bestemt på å gjøre et navn for seg i bransjen. Hun anser seg selv som feminist, og da hun gikk på college arrangerte hun feministiske diskusjonsforumer, og jobbet med seksualundervisning. Hun ble sjokkert over hvor lite folk visste om trygg sex og hvor mye skam som fortsatt var knyttet til sex. Dette tente en gnist i henne. Etter å ha tenkt over det i noen år, bestemte hun seg for å engasjere seg mer praktisk i feltet. I dag jobber hun med pornoregissører som er opptatt av å skape trygge rom i bransjen. Her får hun instruksjoner av regissøren på et hun pornosett i Berlin.

Helene Mariussen

Frilans/NJP

Kvinner i pornoindustrien

Tradisjonelt har pornografi vært koblet til utnytting, trafficking og kvinnefiendtlig fremstilling. Men i møte med en ny generasjon utøvere oppdager jeg at pornografi i noen tilfeller helt har endret karakter: Den kan også være frivillig, etisk, kunstnerisk, pedagogisk – og feministisk. Flere steder i Europa og USA finnes det kvinner som ser på porno som en god jobb, et yrke de selv har valgt å gå inn i. Dette prosjektet dokumenterer hverdagen til disse kvinnene, både på jobb og på fritiden.

Juryens begrunnelse

Her får vi et innblikk i en myteomspunnet verden, sett med et nytt blikk. Det er en interessant og gjennomarbeidet reportasje, der fotografen også har greid å vise varme og humor. Det er en detaljrikdom og variasjon som skaper nye perspektiver.

Hazel Grace har satt av hele dagen for å lage innhold til sosiale medier. Det er januar i Los Angeles, og hun forbereder videoer hun skal poste i forbindelse med valentinsdagen. Hun har jobbet med pornografi i flere år, både som utøver og regissør. I dag driver hun sin egen plattform hvor hun ønsker å løfte frem “women of colour”.

Jade og kjæresten har akkurat spilt inn en scene hjemme i stuen i Nederland. Etterpå holder hun rundt han – en “aftercare” som ofte er vanlig i pornobransjen. Det kan innebære en omfavnelse, eller at man prater om opplevelsen man nettopp har hatt.

Anna Lynx på bassengkanten i sin lokale svømmehall i Nederland. For å koble av i hverdagen pleier hun å dra hit for å svømme. Anna startet med porno under coronapandemien. – Jeg var alltid interessert i pornindustrien og sexindustrien, sier hun. Hun vokste opp i et konservativt religiøst miljø, og ble oppdratt med idéen om at sex var noe skamfullt. I dag ser hun på religion som noe kontrollerende.
– Seksuell frihet for kvinner gir den ultimate friheten i samfunnet. Jeg ser det nok slik fordi jeg selv ikke fikk lov å være nysgjerrig på sex eller lære om det, sier hun. I dag jobber hun med Onlyfans, som profesjonell dominatrix og samarbeider med andre pornoutøvere som tilrettelegger etiske pornosett.

Filmskaper Inka Winter lager erotisk film for kvinner, samtidig som hun ønsker å bedre arbeidsforholdene for utøverne. Winter mener feministisk porno er mer inkluderende enn mainstream porno, i form av kroppsfasong, kjønn, identitet og hudfarge. Det handler også om historien som presenteres på lerretet. Selv kunne Inka godt lagd en film hvor det at en mann gjør oppvasken fører til sex. Det ville sjeldnere skjedd i “mainstream porno”, tror hun. Bildet viser Winters filmset i LA, hvor utøver Hazel Grace må ta seg en pause fra jobb og drikke vann.

Også pornobransjen har festivaler og faglige samlinger for sitt miljø – som Wien pornofilmfestival (PFFV), en uavhengig festival som fremmer alternative, feministiske, skeive og kroppspositive pornofilmer. Festivalen er en av få i sitt slag som mottar offentlige kulturmidler.

– I alternativ porno handler det om mer enn bare penger – du har et mål utover det. Du har en kunstnerisk visjon, sier pornoutøver og filmskaper Laura Ropes. Her filmer hun venninnene Roxy og Amelia.

Anna er på en konferanse hvor fans kan ta bilder med sine favoritt-pornostjerner. Her har hun fått litt i driks av fans for å være med på noen selfier.

Roxys film “Morning feels” vinner beste cinematografi under den høyt rangerte prisutdelingen ved VPFF. På vei opp på scenen river hun av seg kjolen og spankulerer stolt opp for å motta prisen.

Anna Lynx under en fotoshoot i LA. Hun besøker byen under Xbiz LA, den årlige forretningskonferansen og bransjemessen for pornoindustrien, med seminarer, workshops, foredrag og mingling.

Jade og kjæresten tuller rundt etter frokost hjemme i leiligheten i Nederland.

Leo tar av seg skoene. Hun har nettopp stått modell for latex-klesmerket til Annika. Nå har de tilbrakt dagen i botanisk hage i Berlin for å fotografere en serie bilder av badedrakten Leo har på seg. Bildene skal brukes til en kalender Annika skal lage på nyåret.

Til innspillingen har Laura Ropes kjøpt inn mat og snacks til utøverne. På bordet ligger også annet jobbutstyr i tilfelle de trenger det.

Bildet viser filmsettet til regissør Inka Winter i LA. For henne er det viktig med mangfold i sine produksjoner. Til høyre i bildet ser vi en transkvinne på jobb denne dagen. Hennes partner, som hun nettopp har giftet seg med, er transmann og deltar også på orgien.

Menneskene i prosjektet har ulike motivasjoner til å entre pornobransjen. For eksempel Laura (nest nederst til venstre). Hun pleide å jobbe med å lage vaksiner, men følte seg aldri verdsatt av jobben. Inni seg hadde hun lenge hatt en drøm om å jobbe med sex. Slagordet hennes denne perioden ble derfor: «If I’m going to get fucked by a company, I’d rather be fucked on camera – and get paid for it.» Her besøker hun en konferanse i Amsterdam med andre venner som også jobber i voksen-industrien: Serene, Cece, Stephanie og Anna.

Anna Lynx gjør seg klart til en fest i LA. Temaet er “Lingerie and pyjamas party”.

På filmsettet til Inka Winter i LA. Utøverne gjør seg klare før filming.