Dokumentar Norge

1. pris

Sindre har bygget om kassebilen til et stort, rullende lydanlegg. Bassen er så tung at håret flyr. Bilen står parkert på Treungfestivalen, der folk står i kø for å kjenne trykket fra det massive anlegget. 

Lena Lislevand

Frilans/NJP

Ikke kall meg råner

Du kan kjenne lukten av svidd gummi utenfor hver storby i Norge. Lyden av burning, rølp og en bass så høy at håret svever. Rånere. «Mennesker som har bil og kjører målløst som fritidsinteresse», er slik rånere defineres i den norske ordboka. Er det mer enn det?

Noen irriterer seg når biler kommer i høy fart, lager spor i asfalten og bråker. Men inni bilene finnes både stolthet, kreativitet og samhold. Ungdommer i en tid fylt med usikkerhet og ensomhet, men også kjærlighet og frihet.  Rånekulturen har vokst frem i bygder der kjedsomheten styrer, og man selv er ansvarlig for å fylle tomrommet med egenlagd spenning. Bilen binder sammen de mange unge livene som ønsker å være en del av noe. Kanskje bilen bare er en unnskyldning?

Juryens begrunnelse

Vi lar oss imponere! Denne kulturen ser vi reportasjer fra nå og da, men aldri har vi sett det løst så bra som dette! Bildespråket er konsist, det er villt, dyrisk, livsglede, skitt og kjærlighet. Serien er så bra at ingen trenger å gjøre det igjen. Juryen er bokstavelig talt i full fyr av serien. 

Juryen presiserer at et medlem meldte seg inhabil og hold seg helt utenfor vurderingen av denne serien.

Vi står og venter på å bli hentet etter en fest i verkstedet lørdag kveld. Truls viser triks med vapen sin helt til kjæresten har lyst på et kyss.

 

På langtur gjennom de indre bygdene i Agder er det to biler på jakt etter den perfekte snøen å sladde på.

 

Sola går ned over jentevorset der noen viser frem ny piercing, andre tar seg en sigg.

 

En kald oktoberkveld har Ola invitert til garasjefest på Vigeland. De kommer på de ha en brakklar bil stående utenfor. Kreativiteten tar over, og de bygger raskt et effektivt hopp. Tor Erling filmer en snap mens de kjører over hoppet, mens Ola innser litt for sent at vinduene ikke var helt nede før hoppet.

 

Kevin har nettopp fyrt opp en rullings som Oda rullet for ham, mens de venter på kompisene de skal ut og sladde med på Øvrebø.

 

Guttegjengen har akkurat kommet inn på en hjemmefest i Søgne. De har noen sekunder på å orientere seg: Hvem kjenner man? Hvor skal man sitte? Har jeg nok å drikke? Men det tar ikke lang tid før den fullstappede stua synger allsang i kor. Med kjente og ukjente.

 

Noen har fått tak i en sprayboks og tester flammene litt for lenge. Kevin ler i det øyeblikket han oppdager at skoene står i full fyr, før han slukker det effektivt og rolig.

2. pris

Brystkreften har spredd seg og spiser henne opp. Rikke de Lange er på vei inn i døden. Den livsglade 31-åringen blir slappere, får mer og mer vondt og må oftere på sykehuset. Hun vil helst dø før sykdommen blir for ille, men det får hun ikke lov til i Norge

Stig B. Hansen

Aftenposten

Det året Rikke døde

Den ene puppen hadde et lite hakk i seg. Det så ut som et lite søkk. Det var da ikke normalt? Hun klemte på puppene. De små klumpene – var det appelsinhud?
Det var ikke appelsinhud, og hakket var ikke normalt. Rikke de Lange hadde brystkreft, en sykdom mange blir friske fra, men ikke Rikke. Hun opererte hjernen, fikk stråling i ryggen og cellegiftkur etter cellegiftkur. Puppen med det lille hakket i ble fjernet, men til slutt døde hun, 32 år gammel.

Juryens begrunnelse

Bra fotografi skal kjennes i magen. Dette er et enestående eksempel på fotografiets fortellende kraft. Serien favner de lykkeligste øyeblikk og den ultimate sorgen og følger hovedpersonen inn i døden. Det er nakent, og det er opplevelsen av en unik tilgang: Du sitter i rommet og føler med dem.

Julaften hjemme i Oslo. Rikke legger parykken i fanget og børster de lyse plasthårene møysommelig. På TV-skjermen vises Disney, og Mowgli og Baloo går inn i evigheten. Rikke har bestemt seg for å prøve å unngå tanken på at dette antagelig blir hennes siste jul.

 

Å sminke seg når både øyebryn og vipper forsvinner etter stråling er uvant. Katten Stiffi følger med, katten var Rikkes følgesvenn helt inn i døden.

 

Kreftbehandlingen stopper henne ikke fra å nyte de siste månedene sammen med venner, her på bursdagsfesten til en god venn.

 

Arr i hode etter operasjon, store hudskader etter strålebehandling i ryggen og hår og øyebryn som forsvinner av cellegift. Kroppen på behandlingsbenken bærer tydlige spor.

 

I juni samlet Rikke venner og familie fra hele verden til en av livets store milepæler. Som Askepott trengte hun litt hjelp med både sko og kjole før bryllupet, men hun rakk å gifte seg før hun døde.

 

Da Rikke fikk dødsdommen, bestemte hun seg for å si ja til livet så ofte hun kunne. 14. juni 2025 sa hun ja til Halaigh Whelan McManus under en vielse i botanisk hage i Oslo.

 

17. juni satt Rikke foran Stortinget og holdt apell. Senere ble hun kåret til årets taler. Direkte fra Stortinget dro Rikke til Radiumhospitalet for sin siste strålebehandling.
“Lavmælt og tydelig gjorde hun sin historie og hele sin kropp til et politisk instrument. Ingen kan være likegyldige til hennes budskap, som angår oss alle: «Det jeg vil ha, det er bare et valg. Valg over meg, min kropp. For det er mitt liv. Er det ikke? Hvorfor får jeg ikke lov til å eie min død også?» stod det bl.a i juryens begrunnelse.

 

Strålebehandling. Rikke får reimer rundt armene. Grønne og røde lys treffer kroppen hennes. Trusen må byttes ut med et tynt lag papir. Så må alle andre ut av rommet. Den 15 tonn tunge døren lukkes, og Rikke blir liggende alene med store maskiner og radioaktiv stråling.
Dette var siste gang hun fikk stråling.

 

Juli 2025 er det nære på. Fordi så mye av skjelettet er gått i oppløsning får hun for mye kalsium i blodet. Det kan føre til koma og være livstruende. Det blir tydeligere og tydeligere at det går mot slutten, og leger antyder at Rikke kan ha så lite som fire til seks uker igjen å leve.

 

I september trenger Rikke hjelp til nesten alt. — Det er nedverdigende. Jeg ville mye heller vært død nå. Det er politikerene må forstå.
sier Rikke.

4. oktober og Rikke har vært død i et lite døgn, fremdeles ligger hun hjemme i leiligheten i Oslo sentrum. Katten Stiffi har i dagevis knapt vært ute av Rikkes seng, og mamma Liv trøster både katten og seg selv.

 

Rikke blir sminket og kledd for begravelsen – slik hun selv hadde planlagt.

 

Rikke er død, men hennes arbeid lever videre. Familien har lovet å fortsette hennes politiske kamp. På Østre Gravlund kapell tar mamma Liv, bror Truls, pappa Thomas og Pia fra begravelsesbyrået et siste stille farvel før begravelsen.

3. pris

Fra sitt kvistværelse i andre etasje kan Robin kikke ut på bestefarens hage. Av og til hjelper han til med å stable ved og bære jordsekker. Men dagene i Norge er lange. Ofte ligger han bare i sengen.

Annemor Larsen

VG

På flukt fra barnevernet

På tre år har minst 72 barn forsvunnet fra Norge i forbindelse med omsorgsovertagelse eller akuttvedtak. Som 12-åring ble Robin Nilsen bortført av sin egen mor på flukt fra barnevernet. Han fikk en oppvekst i Polen, preget av grov omsorgssvikt. Først etter seks år fikk faren hentet ham hjem til Norge. Nå bor han hos besteforldrene på en liten gård utenfor Halden. Robin føler seg totalt fremmedgjort. Språket er rustent. Han mangler norsk grunnskole. Han har ingen venner her lenger. I høst reiste han tilbake for å besøke steder han har bodd og oppsøke mennesker som har vært hans skjøre nettverk. Det ble en tur med ny og alvorstung innsikt, hastige gjensyn og avskjeder.

Juryens begrunnelse

Det er ikke lett å fortelle en historie retrospektivt, men her har fotografen klar å etablere en nerve. Det finnes en underliggende dramatikk, vi greier å føle hvor vanskelig det har vært for ham. Prosjektet krever dedikasjon og grundighet, og det berømmer vi. Vi trenger disse historiene.

Da Robin begynte på skolen i Halden kom bekymringsmeldingene. “Han er en ensom og forvirret gutt som lager sin egen frokost”, skrev skolen til barnevernet. Flere varslet barnevernet om at Robin ble utsatt for omsorgssvikt av både mor og far. Barnevernet prøvde å hjelpe og gi råd til foreldrene. Slik startet alt, tror Robin: – Moren min greide ikke å ta imot hjelpen fra barnevernet. Derfor begynte hun å hate dem.

Robin vil tilbake til Polen, til huset han og moren bodde i før det polske barnevernet tok affære og flyttet ham til et barnehjem i nabobyen. Turen går sørover, over den flate svenskekysten til nattfergen, akkurat som den gangen moren rømte med ham.

I dag er Robin 19 år. Han snakker flytende polsk og kjenner seg mer polsk enn norsk. Det er noen venner han håper å treffe.
Andre han helst vil unngå.

Når solen stiger over horisonten nærmer Robin seg havnebyen Świnoujście.

Huset moren kjøpte ligger i en overgrodd hage på den polske landsbygda. Døren står ulåst. Moren til Robin er i fengsel i Polen og har ikke bodd her på noen måneder.

Stanken fra noe ubestemmelig slår mot ham når har dytter opp døren
Rommene innenfor er kaotiske. Robin tråkker over rottelort, sigarettsneiper og glasskår.

Polske myndigheter kom etterhvert på tilsyn i huset da Robin bodde her med moren – og ble bekymret over det de så.
Robin virket sulten og skitten, skrev de i rapportene. Huset var rotete og luktet hundeskitt.

På det gamle rommet sitt bøyer han seg ned. Der ligger et skolebilde, tatt for noen få år siden. Han børster støvet av ansiktet som smiler mot ham.
Da Robin bodde her begynte moren å avle på amstaffhunder. I huset var det 16 til 18 aggressive hunder som ble trent til å angripe, noterte det polske barneverntilsynet. Robin elsket hundene. Men han som vanligvis var stille og hemmelighetsfull, fortalte en dag til skolepsykologen at han var redd for moren sin.

På kjøkkenet henger et Love is all you need-skilt på døren. Robin har mest lyst til å kaste det i peisen.
– Hun trodde at huset var fylt av kjærlighet. Men det var fylt av grov omsorgssvikt, sier han.

Langs veggen i stua står store, blanke sverd i slirer. I vinduskarmen plukker Robin opp kniver med taggete blader og drageskaft.

Robin hadde alltid sett opp til moren sin, stolt på henne, vært lojal mot henne.
Slemmingene var de som forsøkte å ta Robin fra moren. De måtte forlate Norge.
Robin «aksepterer ukritisk hennes synspunkter» og er «sterkt påvirket av henne», ifølge en polsk sakkyndig.
Men etterhvert begynte Robin å innse at det som skjedde hjemme i huset deres, ikke var normalt.
– Jeg begynte å forstå at jeg var blitt manipulert. Hele livet mitt var en løgn.
Robin har tatovert en brutt lenke på armen som et symbol på sitt forhold til moren.

I løpet av årene på rømmen begynte Robin å tenke på polsk.
Han kaller Polen for oss og Norge for dem.
Han savner Polen:
Landskapet. Maten. Folka.
Robin kjenner seg mye mer igjen i personligheten til polakkene, de er litt hardere.

Robin sovner i vinduskarmen med trailersjåførene på fergen hjem. Det er ikke så viktig for ham hvor han sover.

Robin fortsår ikke hvorfor ingen i Norge kunne hindre at han ble ført ut av landet som 12 åring.
Han sammenligner seg selv med en knust vase som må limes sammen igjen.
Det er fremdeles så mye han må finne ut av.
Hvor hører han egentlig hjemme nå?