Videodokumentar
1. pris
Monica Strømdahl
Eget arbeid
Flophouse America
På et nedslitt hotellrom i USA vokser 12 år gamle Mikal opp sammen med sine foreldre og katten Smokey. 12-åringen ønsker å skape et bedre liv for seg selv, men foreldrenes rusavhengighet gjør veien vanskelig. Foreldrene til Mikal drømte om å gi sitt barn en bedre hverdag enn de selv hadde. På mange måter lyktes de. Nå er det opp til Mikal å forme sin fremtid. Men hvor lett er det å få noen til å endre seg? Flophouse America er et forsøk på å nærme seg barnets blikk, og skildre en hverdag preget av fattigdom, rus og utrygghet, men også av omsorg, humor og håp. I USA er det nedslående mange barn som vokser opp i fattigdom og rusavhengighet: 1 av 10 barn har en forelder som er alkoholiker. Men tallene er ikke så langt unna Norge, der sikkerhetsnettet er sterkere. Følelsen av å vokse opp i et hjem med økonomisk og emosjonell ustabilitet er universell. Tall og statistikk kan fort glemmes, men filmprosjektet er et forsøk på å ikke glemme Mikal og de barna som vokser opp som ham. Filmen følger Mikal og hans familie over tre år, 2018-2021, og den ble lansert i 2025, da Mikal fylte 18 år.
Juryens begrunnelse
Flophouse America viser en historie som skiller seg ut. Det er et godt arbeid, fra start til slutt. Utsnitt, posisjonering av kamera, klipp i etterkant og musikken – helheten er god. Man kan merke hvor lang tid fotografen har brukt på arbeidet. Spesielt når man får møte hovedpersonen Mikal i starten som 18-åring, for så å komme rett tilbake til ham som yngre tenåring. Fotografen har selv blitt en del av familien hun forteller om, og som seer får man ta del i det lille rommet.
Dokumentaren fanger juryen med en gang, og man blir sittende. En fantastisk film.
2. pris
Anders Hammer
NRK
Frontliv
Da Russland i 2022 invaderte Ukraina med mål om å innta hovedstaden Kyiv, dro jeg rett dit og gikk i gang med å filme. Det fortsatte jeg med i fem lengre perioder fram til andre halvdel av 2024. Til sammen var jeg mer enn ti måneder i Ukraina for å gjøre opptak. Jeg har ønsket å dokumentere vanskelig tilgjengelig informasjon i en krig som stadig utfordres av propaganda og falske nyheter. I dokumentaren skildres krigen gjennom fire ukrainere og en nordmann. Jeg har vært til stede med kameraet i dagliglivet i områdene menneskene oppholder seg i. Her er det ingen stiliserte studiointervjuer med flere kameraer. Jeg vil at råheten skal komme fram ved at seerne blir med inn i krigen og nesten kan ta og føle på hvordan det er i felt.
Jeg har blant annet brukt plass på å skildre forholdet mellom foreldre og barn. Den ukrainske kvinnen Katerina levde atskilt fra sine to døtre hele det første året av fullskalakrigen. Norske Muhammad som er frivillig soldat, har fem sønner hjemme i Norge. Både Katerina og Muhammad velger ikke å bo sammen med sine egne barn der de prøver å hjelpe andre i noen av de hardest rammede områdene i Ukraina. Det er valg som kan være vanskelig å forstå der de bryter med en grunnleggende forventning til foreldrerollen.
Juryens begrunnelse
Dokumentaren fra Ukrainas frontliv viser et viktig tema. Fotografen har fått en utrolig tilgang, og klarer å menneskeliggjøre krigen gjennom dem han møter. Karakterene gir mange ulike perspektiver på en krig. Som den nybakte moren og sjåføren som kjører dem til sykehuset. Fotografen kommer fort tett på de han møter, men han er også tett på selve krigen. Også i denne dokumentaren er det fint med et norsk perspektiv på at krigen i Ukraina angår oss mer enn vi tror.
Filmen er ekte. Den er ikke tilgjort, og fotografen lar oss bli med på hele reisen.
3. pris
Mathias Skarpaas
TV2
Siste reis Andersen
Siste reis Andersen er en kortdokumentar publisert i høydeformat på TV2.no. Videoen følger Andersen i livets siste fase – tett på, usentimentalt og uten filter. Filmet på mobil og fortalt i en kort episode, møter videoen et publikum som vanligvis ikke ser dokumentar, og tar døden ut av det høytidelige og inn i hverdagen.
Videoen viser også et Andersen etter at han har dødd, på en rolig og verdig måte. Gjennom nære samtaler, humor og stillhet skildres Andersen og hans liv helt fram til han er død.
Juryens begrunnelse
Siste reis viser et liv som går mot slutten, og vi møter Andersen, hans kone, barnebarn og oldebarn. Det er helheten juryen liker, alt fra tilgangen og møtet, til formatet. Dette er en usminket og ærlig video om døden, som ikke tråkker over noen grenser. Fotografen viser respekt for de han møter, noe som kommer tydelig fram i reportasjen. Det er mye og god bruk av humor. Dette er uventet i en reportasje om døden. Møtet med familien er ufarliggjort, og historien går sømløst fra humor til aktiv dødshjelp og gråt. Kjemien med familien er åpenbart god, og de aksepterer at han får være med på det meste.
Dette er en godt gjennomtenkt og gjennomarbeidet reportasje. Det er en høydevideo som passer godt til formatet den er laget i. Dette er ikke vanlig å se.
